Andreas har i flere innlegg gitt uttrykk for at vi ikke liker skøytesport og skøyteløpere. Jeg vil understreke at dette synet ikke er representativt for En gledens dag-redaksjonen. La meg først si at jeg ikke er noe stor tilhenger av tv-sport. Derfor tilfredsstilles mitt behov av de aller største eventer, så som årets Lillehammer-OL i Torino. Med min relativt unge alder har jeg ikke så mange olympiske minner å skilte med. Det jeg kan huske å ha vist interesse for er følgende:

Lillehammer-OL i Albertville: Langrenn.

Lillehammer-OL på Lillehammer: Alt.

Lillehammer-OL i Nagano: Ingenting.

Lillehammer-OL i Salt Lake City: Skiskyting og curling.

I årets leker har jeg fått med meg en del, men hovedsakelig de samme grener som for fire år siden. Ikke siden Johan Olav Koss la igjen skøytene på hylla i Vikingskipet har jeg viet min oppmerksomhet til skøytesporten. Faktisk kan jeg ikke huske å ha viet den noen oppmerksomhet i det hele tatt, bortsett fra under Lillehammer-OL på Lillehammer. Men så skjedde det noe. Her en kveld jeg satt og leste, selv om kvelden var blitt sen, snublet jeg over avviklingen av årets 1000 meter. Og i dag så jeg 1500 meteren. Noe rørte ved meg. Til tross for at Norge ikke hadde noen som helst sjanse til å hevde seg, ble det for meg en uhyre spennende opplevelse. Og da Shani Davies gikk inn til andre plass i siste par, satt jeg langt fremme på stolen med høy puls og hjertet lett kilende oppunder svelget. Så kunne jeg få slippe jubelen løs sammen med hjemmefavoritten Enrico Fabris.

Skøytesporten har grepet mitt hjerte. Hva det er ved den som har rørt meg vites ikke. Kanskje finner jeg ut av det med tid og stund. La meg uansett få si: Hill deg, Hjalmar Andersen. Hill deg, Knut Johannesen. Hill deg, Johan Olav Koss. Hill deg, Andersen, Wetten, Bøkko og Flygind-Larsen. Og hill deg, Enrico Fabris!