Vi på En gledens dag har skrevet tidligere om Melodi Grand Prix, eller Eurovision Song Contest som mer moderne tunger vil ha det til å heter, og det er sannelig på tide å gjøre det igjen, synes jeg. Den beste betegnelsen, som det heretter bør hete, er imidlertid EM i sang.

Grand Prix har nemlig blitt en årstid, og har på mange måter avløst fastens funksjon som det som forteller oss at jula nå er over. I skrivende stund sender nemlig vårt kjære NRK Fjernsynet et program om deltakerne i Melodi Grand Prix, for på fredag braker det løs; da er det de innledende runder, delstatsfinaler eller hva det heter, som fungerer som en cup som skal sile ut låtene slik at bare de aller, aller beste låtene kommer videre og får delta i konkurransen om hvem som etterhvert skal forsvare nasjonens ære i selveste den internasjonale finalen.

I dag ønsker jeg å se litt tilbake, slik at våre lyttere ikke er helt historieløse når de nå benker seg foran fjernsynet de neste tre fredagene. Israels deltakelse i Grand Prix har jo vært et faktum helt siden 1973, og det er jo en gammel diskusjon hva dette landet har å gjøre i EM i sang. Det er imidlertid ikke så vanskelig å se grunnen; Israel og sine naboer har litt det samme forholdet som Donald og Jensen, og Midtøsten Grand Prix er derfor ikke særlig aktuelt for Israel. Derfor er de med i EM.

Israel har en ganske bra historie; 3 seire, 2 andreplasser og 1 tredjeplass, og generelt ganske gode plasseringer. De vant to år på rad, først i 1978 før de i 1979 tok seieren på hjemmebane. I 1980 skar det seg imidlertid. Etter å ha brent av masse tid, krefter og penger på arrangementet året før, var Grand Prix-kassa tom i Israel. Etter å ha diskutert seg frem og tilbake i Knesset, fant Israel ut at de måtte si fra seg arrangementet, og ga det bort til Nederland. Dette kom litt som julekvelden på kjerringa for Nederland, som måtte oppnevne en festkomité nærmest på sparken. Hvilken dato arrangementet skulle gå av stabelen ble også med ett litt usikkert, ettersom Nederland har svært mange nasjonale helligdager i mai, blant annet Kees Verkeerk Holiday, Klaapschaasevestivaalen, Sankt Unterhaavnivaa-feiringen og Dikedagen. Valget falt til slutt på 19.april, som passet bra for nederlenderne. Dagen passet desverre ikke så bra for Israel som var opptatt med en av sine høytider. Dermed kunne ikke Israel komme og måtte sende vikar. Valget falt på Marokko, som med dette altså for første gang fikk være med i konkurransen.

(Her har jeg slengt inn et bilde sånn at ungdommen ikke skal bli sliten av å lese så mye tekst på en gang. Hvil deg etter hvert avsnitt ved å ta en titt på dette bildet før du leser videre)

Marokko gjorde sitt aller beste med låta “Bitikhat Khub”, men dette arabiske innslaget falt ikke i smak hos juryen (dette var jo på en tid da juryordningen fremdeles eksisterer). Marokko kan takke det finske bidraget “Hummulies” (som betyr “Fløytemannen”) for at de unngikk den totale skandale med en sisteplass. Men med den 18. og nest siste plassen var ikke den jevne marokkanen særlig fornøyd med resultatet. Det var imidlertid ikke bare Ahmad Hattemaker som var misfornøyd. Kong Hassan II gikk ut etter 18.-plassen og erklærte offentlig at Marokko aldri igjen skulle delta i Grand Prix igjen. Det løftet har de klart å holde foreløpig.

Grand Prix 1980 hadde forøvrig en svært sterk startoppstilling, så Marokko hadde nok uflaks når de deltok akkurat dette året. Foruten selveste Kjeldsberg og Hættas (se over) Samiid Ædnan (som skandaløst nok bare endte to plasser foran Marokko), kan man kanskje trekke frem franske Profil (som altså både har fått en krets og en prevensjon oppkalt etter seg) og vinneren, selve den irske Grand Prix-kongen Johny Logan. Imidlertid er det noen av bidragene og ikke minst artistene som desverre har gått i glemmeboken. Her vil jeg særlig minne om det deilige østerrikske bandet “Blue Daube” med låta “Du Bist Musik”. Belgia hadde imidlertid slått virkelig slått på stortromma med synthpopgruppa “Telex” sitt bidrag “Euro-Vision”. Wikipedia forteller:

The audience clearly wasn’t sure how to react to this self-referential joke, and after the band stopped playing there was mostly stunned silence, with scattered polite applause. Dan Lacksman took a photograph of the bewildered audience. The band walked off amidst sounds of muttering. When the vote-counting began, the verdict was so clear that when Greece actually awarded Belgium three points, the announcer thought she had misheard and tried to award the points to The Netherlands.

På tross av at Telex var eksentriske og frika ut hele showet, var de allikevel til slutt bare ett fattig poeng bak Norge. De utgjorde dermed 17.plassen foran Marokko, og det var kanskje denne ydmykelsen som fikk kong Hassan til å trekke landet sitt i protest. Telex viste seg forøvrig å være langt mer levedyktig enn sin mer kjente navnebror telekommunikasjonsapparatet; den foreløpig siste plata deres med navnet “How Do You Dance” kom ut i 2006.

Jeg kom just hjem fra Køben(havn), etter studietur sponset av En gledens dags forskningskasse. Formålet var å studere hvor mange kinesere det er på Højbro plass, hvilket instrument de spiller på, hvorvidt politimenn kommer bort og spør “Hva det var?” osv.

Resultatet var nedslående. På Hibri pliss finnes ingen konstabler og ingen kintribiss.

Men det var kinesere. De var små. De var tre.

Dette var jo en gledens nyhet, men ett slo meg i det jeg observerte disse konosorno vandre lykkelige rundt omkring på plessen: Er kineserne totalt uvitende om deres rolle på Højbro plass, eller vet de at nordmenn, dansker og sannsynligvis svensker også synger om de kineserne som til enhver tid befinner seg på Hæbræ plæss?

På en måte er det kanskje like greit at de ikke vet noe, ettersom Kina har en tendens til å hisse seg opp for småting. På den andre siden synes jeg litt synd på disse kanasarna som oppholder seg der og er uvitende om at de befinner seg midt i en sang. Men for alt vi vet kan det jo hende kineserne synger slik om oss hver gang vi kommer til Den himmelske freds plass.

Men danske konstabler må skjerpe seg.

Vi i redaksjonen har akkurat feiret pesach (livets høytid, men også dødens), og vi sier som de romerske keiserne; memento mori, husk at du skal dø. Denne uunngåelige hendelsen blir som regel markert med en seremoni, og da kan det åpenbart være lurt å ha tenkt gjennom på forhånd hva som skal foregå. I takt med den økende individualiseringen i samfunnet blir også begravelsene mer personlige, og det er slett ikke uvanlig å velge sanger som står i et spesielt forholde til den som minnes.
Det er imidlertid ikke alltid lett å finne en passende sang til sin egen begravelse, og En gledens dag ønsker å gjøre jobben enklere. Her kommer noen forslag, men vi tar gjerne imot flere fra dere lyttere.

For naturelskeren: Fire elementer (fra Portveien 2, sannsynligvis Egil Monn-Iversen)

For bedreviteren: Hate To Say I Told You So (The Hives)

For den nasjonalromantiske: Ja, vi elsker (Richard Nordraak/Bjørnstierne Bjørnson)

For norske konger, og ungdommelige nasjonalromantikere: Alt for Norge (Ivar Dyrhaug)

For den som føler han kunne gjort noe annerledes: The Trick Is to Keep Breathing (Garbage)

For den som liker pinlig stillhet: 4´33″ (John Cage)

For den svært folkelige optimisten: Det går likar no (DDE)

For jolly good fellows: For He’s a Jolly Good Fellow (Trad.)

For ironikeren: Lucky (Radiohead)

For den bekymrende: Help! (The Beatles)

For den som ikke bryr seg om hvor man skal gravlegges: Put It Where You Want It (The Crusaders)

For den danseglade, som kanskje forulykker på dansegulvet: Blame It on the Boogie (Jackson 5)

Da jeg i går var ute for å handle litt frukt slik jeg så ofte gjør kom jeg over et brett med noen flotte epler fra Bama. Som bildet viser er det snakk om det noe ukjente jazz-eplet. På etiketten står det blant annet å lese: “Det er svært sprøtt og aromatisk med en god balanse mellom sødme og syre.” Akkurat som både jazzmusikeren og jazzen selv.

Esperantoen er jo som kjent språkverdenens svar på Internett. Desverre har ikke vinden i esperantoseilene vært like sterk som i internettseilene de siste ti årene, og det gjør at folk flest fremdeles ikke vet at dette flagget:

er det offisielle esperantoflagget. Nå er det imidlertid en endring i sikte. Esperanto er nemlig mer enn bare et flagg. Derfor burde det ikke overraske noen at det f.eks. skrives bøker på esperanto. Mer overraskende er det kanskje for noen at esperanto også er bærer av en flott musikktradisjon, med fremtredene grupper som f.eks. Inspiro og Akordo. Akordo har en flott innspilling av den offisielle esperantohymnen på denne internettsiden. Teksten gjengis under, oversatt til nynorsk for våre mindre språkbegavede lesere.

Består da esperanto-musikken kun av disse fagre, men akk så gammeldagse hymner og viser? Nei, så menn. Spesielt vil vi få trekke frem det flotte julemusikkreportoaret som finnes på esperanto - både ukjent, kjent og kjært. Vi i redaksjonen har allerede bestemt at førstkommende jul skal det kun være lov til å høre på julemusikk på esperanto her i Hammerstadsgate 12B, og vi oppfordrer alle andre husstander til å gjøre det samme.

Esperantomusikken har også et rikt utvalg av ungdommelig musikk som pop, rock, hiphop og tekno, der jeg særlig vil trekke frem gruppen med det velklingende navnet Esperanto Desperado. Den mest banebrytende artisten må allikevel sies å være DJ Kunar, som innenfor tekno-sjangeren beriker oss med intet mindre enn instrumental esperanto-musikk.

Så neste gang du får lyst til å gjøre narr av esperanto, bør du kanskje tenke deg om to ganger.

Våren er her, melk og honning flyter og selveste 17. mai står for døren. Den rutinerte grunnlovsentusiast vet hva det betyr; the return of Baltazar Magical Marching Band. Norges feteste korps pusser støvet av messingen og dukker opp i et barnetog nær deg(1). Som vanlig kan vi by på en enorm vekst i antall medlemmer, og for første gang kan vi stolt skilte med en skikkelig bassrekke. De største nyvinningene er imidlertid vår sprut ferske drilltropp og nystrikket fane.

Da er det altså bare å kle seg opp i rosetten og stille med godt humør- come rain, come shine. Her er hvor du kan risikere å støte på Baltazar de nærmeste dagene:

• 16. mai: Marsjøvelse utenfor Musikkhøgskolen
• 16. mai: Forskningsparken
• Selveste 17. mai: Barnetoget på Nordstrand
• Selveste 17. mai: Majorstuetunet bo- og behandlingssenter og omegn

Og som det geriljakorpset vi anser oss for å være kan det godt være at vi dukker opp flere steder.

(1) Disclaimer: Dette er kun et uttrykk og vi dukker nødvendigvis ikke opp i et barnetog nær deg.