På tirsdag skrev jeg et innlegg om Boston Tea Party. I dag følger jeg opp med en liten rekonstsruksjon som jeg fant på Internett.

YouTube - Boston Tea Party Reenactment

Når det gjelder slike historiske rekonstruksjoner (av den litt mer seriøse typen enn den over) er det et artig fenomen som vi forhåpentligvis skal komme tilbake til i et senere innlegg.

For den som ønsker å lære om Boston Tea Party (og hvem ønsker ikke det?) er nettstedet Boston Tea Party Historical Society en real gullgruve. Nettstedet gir en grundig fremstilling av det alternative teselskapet og opptrappingen til demonstrasjonen. Min favoritt er listen over mindre kjente fakta om Boston Tea Party, hvor vi blant annet lærer følgende:

Protesters swept the docks afterwards
The destruction of tea was not a violent protest. The ships’ crews attested that nothing had been damaged or destroyed except the tea - and the protesters swept the decks clean afterwards. The Massachusetts Gazette even reported that when it was realized that a padlock that had been broken was the personal property of one of the ships’ captains, a replacement was procured and sent to him.

Stastministerfrue Ingrid Schulerud hadde i forrige uke en noe uheldig runde i Dagbladet. En gledens dag valgte å la muligheten for sarkastiske blogginnlegg passere. Det har vi tenkt til å fortsette med.  I stedet for å skrive et innlegg selv, som jo er tidkrevende og vanskelig, vil jeg heller anbefale Hjortens kommentar. Og her ender første del av dette innlegget.

Enhver god nettdebatt avsporer i større eller mindre grad fra det opprinnelige tema, så også debatten som fulgte i kommentarene etter det nevnte innlegg. I dette tilfellet kom man inn på opphavet til utsagnet “La dem spise kake” og hva som er utsagnets egentlige meningsinnhold. Siden jeg helt nylig kom til å vikle meg inn i dette temaet på ulike deler av Internett ser jeg det som min plikt å fortelle hva jeg har lært.

“La dem spise kake”, eller  “Qu’ils mangent de la brioche” på originalspråket, tillegges ofte den franske dronning Marie Antoinette. Hun skal ha sagt dette da hun fikk vite at folket ikke hadde nok brød, og det står gjerne som et symbol for overklassens dekadanse. Her må vi imidlertid ta livet av noen usannheter.

For det første finnes det intet bevis for at Marie Antoinette noen gang ba noen om å spise kake. Utsagnet dukket først opp i Rousseaus verk “Bekjennelser”, som ble skrevet mens Antoinette ennå var et lite barn. Rousseau hevder at det ble sagt av en stor prinsesse, men han nevner ingen navn. Fra enkelte hold hevdes det at det var den franske dronning Maria-Theresa som er sitatets opphav, men heller ikke her finnes sikre bevis.

(Foto: Robyn Lee. Lisensiert under Creative Commons.)

For det andre er også meningsinnholdet i utsagnet omdiskutert. La oss først se litt på oversettelsen. Brioche er et slags brød, og slettes ingen kake. På 1700-tallet var det likevel en nokså luksuriøs form for brød. I Frankrike var det slik at bakerne var pålagt å selge visse typer brød til faste, lave priser. Dersom de gikk tomme for billig brød måtte de selge det dyre brødet til lavere pris. Det siste skulle forhindre bakerne i å kun selge dyrt brød som de kunne tjene mange penger på.  Dette setter utsagnet “Qu’ils mangent de la brioche” i et nytt lys. Personen bak utsagnet kunne rett og slett ha ment at man måtte håndheve regelen om at dyrt brød skulle selges billig som en løsning på matmangelen blant de fattige.

Og om noen lurer på hvorfor Rousseau brakte temaet på bane – han var på jakt etter noe deilig å spise til en flaske vin han hadde stjålet.

Kilder: The Straight Dope, Ask Yahoo

For en tid tilbake oppfordret Andreas våre lesere til å tegne et rytmeskjegg på En gledens dags språkkonsulent, Christian Blæsterdalen Bjølseth. Så langt har responsen desverre vært noe laber, men vi har nå mottatt et feiende flott bidrag. Under ser du vår leser Brynjars forslag til rytmeskjegg:

Takk til Brynjar. Og vi tar selvsagt fremdeles i mot nye bidrag. Last ned bildet, miks og triks og send til innboksKRØLLALFAengledensdagDOTcom.

Vi har alle våre måter å finansiere studiene på. Noen jobber med å hjelpe fortvilte innvandrere med å bruke Internett™ til å ringe sine slektninger hjemme i Det fjerne østen™ (jeg har forresten aldri skjønt hva som egentlig er vitsen med å fjerne østen, men det er nå så), andre spiller discomusikk på danskebåten slik at tanter og healere får dansa fra seg på cruise til Fredrikshavn. Noen andre igjen, har litt mer eksklusive jobber. I tillegg til å nærme seg ferdigutdanna Psykolog, har nemlig Hammerstads husmorsoffiser Olaf Lund en betydelig modellkarriere. Dere husker jo selvfølgelig hans første skritt som modell her på huset, men Olaf har definitivt steget i gradene og blitt en komet på den internasjonale scenen. Under en tur til Paris nylig, som vanlig sponset av En gledens dags forskningskasse, oppdaget jeg nemlig at han er selve hovedpersonen for en reklamekampanje for mobilselskapet (?) Jules. Og det ser sannelig ut til at han trives.

Og Nora tok bildet da!

Gjør et Google billedsøk på “batikk”. Resultatet vil glede deg. Det gleder i alle fall meg.

En side fra et ukjent norsk ukeblad. Overskriften er kanskje litt vanskelig å lese, men den sier altså: “Løype! Her kommer Stein med to prosents syn!”

Stor takk til Nora.

Polens president heter Lech Kaczynski. Frem til ganske nylig var Jaroslaw Kaczynski statsminister i Polen. Lech og Jaroslaw er tvillingbrødre. De tilhører det konservative partiet Prawo i Sprawiedliwość (Lov og orden). I perioden 14. juli 2006 til 9. november 2007 satt altså brødrene Lech og Jaroslaw på hver sin side av maktfordelingens vanntette skott. Vi vil anta at Montesquieu og hans lystige menn ville hatt noen kommentarer til en slik praksis. Nuvel. Hensikten med dette innlegget er ikke å kritisere polsk politikk. Hensikten med dette innlegget er nemlig å se hvordan det vi har valgt å kalle det polske maktfordelingsprinsipp kunne fungert her i gamlelandet.

Etter massiv brainstorming har vi innsett at det ikke finnes så mange fremtredende politikerbrødre (eller søstre) i Norge. Derfor har vi vært nødt til å bevege oss litt utenfor politikerstanden for å finne søskenpar som er egnet i rollene som henoldsvis den utøvende og lovgivende makt.

Morten og Håkon Harket
Med en idéhistoriker og en kvasifilosof ved roret kan vi endelig bringe ideene og de store linjer tilbake i den politiske debatten. Det blir topp.

Jostein og Tore Andre Flo
Vestlandets største gromgutter slår et slag for distrikspolitikken. Gode erstattere for sauebonde Sponheim.

Aune og Vebjørn Sand
Å, himmel.

Bjørn og Eddie Eidsvåg
Panem et circenses. La dem spise kake.

Maj Britt Andersen og Inger Lise Rypdal
Dette blir selvsagt litt i samme gata som Flo-brødrene. Forhåpentligvis blir det litt mer fokus på Alf Prøysen.

Petter og Henning Solberg
Ut med bensinavgifter og engelskundervisning i grunnskolen. Statsborgerskap i Monaco til folket.

Bård og Vegard Ylvisåker
Dette kan bli koselig og søtt. Hele Norge som en liten gutteklubb som bare tøyser og fjaser. På den annen side er vi noe skeptiske til hvordan vi skal klare å vinne respekt i internasjonale sammenhenger.

Petter Halfdan Rudolf Fredrik og Thomas Frederik Olsen
Fest setebeltene og skaff en dyktig advokat.

Denne listen er selvsagt på ingen måte uttømmende. Kommentarfeltet står til deres disposisjon.

På veggen over kjøkkenbordet i min leilighet henger en postkortversjon av maleriet “Gabrielle d’Estrées et une de ses soeurs”, hvilket på norsk skulle bli noe i retning av “Gabrielle d’Estrées og en av hennes søstre“. Det er malt av en ukjent kunstner en gang mot slutten av 1500-tallet. Slik ser det ut:

Bildet har alltid fremstått for meg som noe komisk, og deri ligger forklaringen på hvordan det har funnet sin vei til veggen over kjøkkenbordet. I dag bestemte jeg meg for å komme til bunns i dette. Hvem kan ha malt noe slikt en gang mot slutten av 1500-tallet? Det kan jeg selvsagt ikke svare på siden maleren som nevnt er ukjent. Litt ny lærdom har jeg likevel tilegnet meg og nå skal du få være med på en reise inn i symbolikkens deilige verden – en verden vi sjeldent kommer utenom når vi skal snakke om kunst.

Kvinnen til høyre på bildet er Gabrielle d’Estrées. Gabrielle var en fransk hertuginne, men viktigst av alt: hun var Henrik IV av Frankrikes elskerinne. Mot slutten av 1500-tallet var hun med barn – Henrik IVs barn. Kvinnen til venstre på bildet er hertuginnens søster. Søsterens forhistorie lar jeg ligge. Slik. Da har vi det vi trenger av forhistorie og vi kan se litt nærmere på detaljene i maleriet.

La oss begynne med ringen som Gabrielle holder i sin venstre hånd. Dette er Henrik IVs kroningsring. Her knyttes det altså an til det kommende barnets far. Bildet som kan skimtes på den bakre veggen symboliserer kjærligheten mellom kongen og hans elskerinne. Ryktene skal ha det til at mannen på bildet griper rundt sin penis med venstre hånd, men det er løgn.

Gabrielles fremtidige rolle som mor symboliseres på flere måter: For det første er det tjeneren som strikker sparkebukser til den lille gutt eller pike. Videre er det flammene i peisen som symobliserer den moderlige varme (sånn omtrent). Endelig er det søsterens knipetak rundt hertuginnens høyre brystvorte. Som vi vet er brystvorten et spebarns primære kilde for næring.

Bildet er forøvrig kjent for å være uvanlig venstrehåndsorientert; venstre hånd på brystvorte, ring i venstre hånd og strikking med venstre hånd (og venstre hånd rundt penis, men det har vi allerede avskrevet som løgn og fanteri).

Avslutningsvis vil jeg innrømme at jeg syntes bildet var mer komisk før jeg ble kjent med historien, men du, så godt det føles å være opplyst.

Kilde: Wiki pedia

I dag er det søndag, og søndager er perfekte for å dyrke hobbyer og lære ting man ikke har tid til å lære resten av uken. Derfor vil jeg i dag gjøre dere oppmerksom på nettstedet lernu.net som tilbyr en rekke kurs i esperanto. Her er kurs for nybegynneren så vel som den viderekommende. Kursene tilbys i flere modi; både tekst, lyd og video.

God søndag og god læring.

lernu.net