Den pågående valgkampen i USA følges nøye av pressen her hjemme i gamlelandet. Det er nok flere forhold som har bidratt til at årets valg får så meget med oppmerksomhet. En faktor er den stadig økende misnøyen med den sittende president og kravet om en redningsmann som kan få de frie og modiges hjem tilbake på rett spor. For det andre er det slik at uansett hvem som går av med seieren vil den neste presidenten på en eller annen måte være den første. Altså, den første afroamerikanske president, den første kvinnelige, den eldste eller den første bassgitarspillende. Med litt flaks kan vi sågar ende opp med Chuck Norris som forsvarsminister, men se det er en annen sak.

En gledens dag har så langt valgt å være nøytrale, men nå mener vi det er på tide at vi går ut og gir vår støtte til den beste kandidaten, nemlig republikaneren Mitt Romney. Forklaringen er enkel: Mitt Romney har tidligere vært sjef for Lillehammer-OL i Salt Lake City. Oppmerksomme lyttere vil huske korrupsjonsskandalene rundt OL i 2002. Dette kombinert med store underskudd resulterte i at direktør Frank Joklik måtte ta sin hatt, sin stokk og sine briller og gå. Det var da han kom på banen; de olympiske lekers frelser, Mitt Romney. Han snudde underskudd til overskudd og sørget for at OL ble en knakende suksess.

Har man først vært sjef for et OL blir De forente stater for en søndagstur å regne. Derfor er det hevet over enhver tvil at Romney er det beste valget. I morgen er det supertirsdag; amerikanere i et knippe utvalgte stater, gjør deres plikt. God bless America.

Neste uke: “Gerhard Heiberg - vår tids Abraham Lincoln?”

I julen svitsjet jeg over til analog modus; jeg byttet altså Internett og Intranett med bøker og telegraf. Siden det var jul, ville jeg finne meg en julebok, som seg hør og bør, og valget falt på A Christmas Carol av Charles Dickens, om gjerrigknarken og surpompen Ebenezer Scrooge som bare er tverr og ikke ønsker at noen skal ha en god jul. Det lønner seg jo selvsagt ikke, såpass mye kan jeg si uten å avsløre for meget av handlingen for de som skal lese den en gang i fremtiden. Boka var helt grei, den, men jeg som leser ble såpass forstyrret av en stadig tilbakevendende detalj: Scrooge går stadig til sengs iført nattlue, og jo mer jeg leste, jo merkeligere ble egentlig dette plagget for meg. Jeg har jo støtt på nattluen før - Klodrik i Disney-familien går stadig til sengs iført denne - men jeg antar at jeg i min ungdom syntes at verden allikevel var så rar at jeg aksepterte nattluen som en naturlig del av denne merkelige, vidunderlige verden. Nå, derimot, nylig fylt 24 år, merket av en kynisk og kald verden, er tonen en annen.

Hva skal egentlig en nattlue være godt for? Hvilken funksjon fyller den? Og er det noen som fremdeles bruker det, eller har det gått av moten?

Umiddelbart skulle en jo tro at det å ta på seg en lue for å gå til sengs, ikke er noen god idé, på linje med ikle seg votter, sokker eller stillongs før man hopper til køys. Er det noen her på Internett som tar på seg rollen som nattluens forsvarere?

Vi på En gledens dag har skrevet tidligere om Melodi Grand Prix, eller Eurovision Song Contest som mer moderne tunger vil ha det til å heter, og det er sannelig på tide å gjøre det igjen, synes jeg. Den beste betegnelsen, som det heretter bør hete, er imidlertid EM i sang.

Grand Prix har nemlig blitt en årstid, og har på mange måter avløst fastens funksjon som det som forteller oss at jula nå er over. I skrivende stund sender nemlig vårt kjære NRK Fjernsynet et program om deltakerne i Melodi Grand Prix, for på fredag braker det løs; da er det de innledende runder, delstatsfinaler eller hva det heter, som fungerer som en cup som skal sile ut låtene slik at bare de aller, aller beste låtene kommer videre og får delta i konkurransen om hvem som etterhvert skal forsvare nasjonens ære i selveste den internasjonale finalen.

I dag ønsker jeg å se litt tilbake, slik at våre lyttere ikke er helt historieløse når de nå benker seg foran fjernsynet de neste tre fredagene. Israels deltakelse i Grand Prix har jo vært et faktum helt siden 1973, og det er jo en gammel diskusjon hva dette landet har å gjøre i EM i sang. Det er imidlertid ikke så vanskelig å se grunnen; Israel og sine naboer har litt det samme forholdet som Donald og Jensen, og Midtøsten Grand Prix er derfor ikke særlig aktuelt for Israel. Derfor er de med i EM.

Israel har en ganske bra historie; 3 seire, 2 andreplasser og 1 tredjeplass, og generelt ganske gode plasseringer. De vant to år på rad, først i 1978 før de i 1979 tok seieren på hjemmebane. I 1980 skar det seg imidlertid. Etter å ha brent av masse tid, krefter og penger på arrangementet året før, var Grand Prix-kassa tom i Israel. Etter å ha diskutert seg frem og tilbake i Knesset, fant Israel ut at de måtte si fra seg arrangementet, og ga det bort til Nederland. Dette kom litt som julekvelden på kjerringa for Nederland, som måtte oppnevne en festkomité nærmest på sparken. Hvilken dato arrangementet skulle gå av stabelen ble også med ett litt usikkert, ettersom Nederland har svært mange nasjonale helligdager i mai, blant annet Kees Verkeerk Holiday, Klaapschaasevestivaalen, Sankt Unterhaavnivaa-feiringen og Dikedagen. Valget falt til slutt på 19.april, som passet bra for nederlenderne. Dagen passet desverre ikke så bra for Israel som var opptatt med en av sine høytider. Dermed kunne ikke Israel komme og måtte sende vikar. Valget falt på Marokko, som med dette altså for første gang fikk være med i konkurransen.

(Her har jeg slengt inn et bilde sånn at ungdommen ikke skal bli sliten av å lese så mye tekst på en gang. Hvil deg etter hvert avsnitt ved å ta en titt på dette bildet før du leser videre)

Marokko gjorde sitt aller beste med låta “Bitikhat Khub”, men dette arabiske innslaget falt ikke i smak hos juryen (dette var jo på en tid da juryordningen fremdeles eksisterer). Marokko kan takke det finske bidraget “Hummulies” (som betyr “Fløytemannen”) for at de unngikk den totale skandale med en sisteplass. Men med den 18. og nest siste plassen var ikke den jevne marokkanen særlig fornøyd med resultatet. Det var imidlertid ikke bare Ahmad Hattemaker som var misfornøyd. Kong Hassan II gikk ut etter 18.-plassen og erklærte offentlig at Marokko aldri igjen skulle delta i Grand Prix igjen. Det løftet har de klart å holde foreløpig.

Grand Prix 1980 hadde forøvrig en svært sterk startoppstilling, så Marokko hadde nok uflaks når de deltok akkurat dette året. Foruten selveste Kjeldsberg og Hættas (se over) Samiid Ædnan (som skandaløst nok bare endte to plasser foran Marokko), kan man kanskje trekke frem franske Profil (som altså både har fått en krets og en prevensjon oppkalt etter seg) og vinneren, selve den irske Grand Prix-kongen Johny Logan. Imidlertid er det noen av bidragene og ikke minst artistene som desverre har gått i glemmeboken. Her vil jeg særlig minne om det deilige østerrikske bandet “Blue Daube” med låta “Du Bist Musik”. Belgia hadde imidlertid slått virkelig slått på stortromma med synthpopgruppa “Telex” sitt bidrag “Euro-Vision”. Wikipedia forteller:

The audience clearly wasn’t sure how to react to this self-referential joke, and after the band stopped playing there was mostly stunned silence, with scattered polite applause. Dan Lacksman took a photograph of the bewildered audience. The band walked off amidst sounds of muttering. When the vote-counting began, the verdict was so clear that when Greece actually awarded Belgium three points, the announcer thought she had misheard and tried to award the points to The Netherlands.

På tross av at Telex var eksentriske og frika ut hele showet, var de allikevel til slutt bare ett fattig poeng bak Norge. De utgjorde dermed 17.plassen foran Marokko, og det var kanskje denne ydmykelsen som fikk kong Hassan til å trekke landet sitt i protest. Telex viste seg forøvrig å være langt mer levedyktig enn sin mer kjente navnebror telekommunikasjonsapparatet; den foreløpig siste plata deres med navnet “How Do You Dance” kom ut i 2006.

Polens president heter Lech Kaczynski. Frem til ganske nylig var Jaroslaw Kaczynski statsminister i Polen. Lech og Jaroslaw er tvillingbrødre. De tilhører det konservative partiet Prawo i Sprawiedliwość (Lov og orden). I perioden 14. juli 2006 til 9. november 2007 satt altså brødrene Lech og Jaroslaw på hver sin side av maktfordelingens vanntette skott. Vi vil anta at Montesquieu og hans lystige menn ville hatt noen kommentarer til en slik praksis. Nuvel. Hensikten med dette innlegget er ikke å kritisere polsk politikk. Hensikten med dette innlegget er nemlig å se hvordan det vi har valgt å kalle det polske maktfordelingsprinsipp kunne fungert her i gamlelandet.

Etter massiv brainstorming har vi innsett at det ikke finnes så mange fremtredende politikerbrødre (eller søstre) i Norge. Derfor har vi vært nødt til å bevege oss litt utenfor politikerstanden for å finne søskenpar som er egnet i rollene som henoldsvis den utøvende og lovgivende makt.

Morten og Håkon Harket
Med en idéhistoriker og en kvasifilosof ved roret kan vi endelig bringe ideene og de store linjer tilbake i den politiske debatten. Det blir topp.

Jostein og Tore Andre Flo
Vestlandets største gromgutter slår et slag for distrikspolitikken. Gode erstattere for sauebonde Sponheim.

Aune og Vebjørn Sand
Å, himmel.

Bjørn og Eddie Eidsvåg
Panem et circenses. La dem spise kake.

Maj Britt Andersen og Inger Lise Rypdal
Dette blir selvsagt litt i samme gata som Flo-brødrene. Forhåpentligvis blir det litt mer fokus på Alf Prøysen.

Petter og Henning Solberg
Ut med bensinavgifter og engelskundervisning i grunnskolen. Statsborgerskap i Monaco til folket.

Bård og Vegard Ylvisåker
Dette kan bli koselig og søtt. Hele Norge som en liten gutteklubb som bare tøyser og fjaser. På den annen side er vi noe skeptiske til hvordan vi skal klare å vinne respekt i internasjonale sammenhenger.

Petter Halfdan Rudolf Fredrik og Thomas Frederik Olsen
Fest setebeltene og skaff en dyktig advokat.

Denne listen er selvsagt på ingen måte uttømmende. Kommentarfeltet står til deres disposisjon.

I Sverige raser nå debatten etter at statssekretær Ulrika Schenström har levert sin avskjedssøknad. Schenström måtte gå etter å ha blitt observert i nærkontakt med en journalist på en bar i Stockholm, og debatten går i stor grad ut på to ting:

1) Hvor nær omgang med journalister er det rimelig at politikere skal ha?
Dette er et kjedelig spørsmål.

2) Hvor beruset var Schenström?
Dette er et langt morsommere spørsmål. Ifølge journalisten som var der, Anders Pihlblad, var Schenström visstnok “ikke stupfull, men jäklikt glad i hatten”. Dette er det sentrale punktet i debatten. Statsminister Fredrik Reinfeldt hevder nemlig at “glad i hatten” ikke er en tilstand, men et karaktertrekk ved Schenström. På ungdomsskolen hadde vi forøvrig en lignende debatt - det ble nemlig hevdet at “fjortis” ikke var en alder, men en tilstand. Men nok om det.

Ting kan altså tyde på at Schenström som oftest er “glad i hatten”, ettersom det altså ifølge selve statsministeren i Kalmarunionens største nasjon er en egenskap han vil karakterisere sin statssekretær ved. Selv er jeg ganske “høy i slengen” for tiden, noe jeg håper skal avløses ved at jeg blir litt mer “flott i lua”. Noen ganger opplever jeg meg selv som “treig i fatlen”, men andre sier jeg heller kan karakteriseres som “grei på vippen”. Men “glad i hatten”? Nei, det er ikke meg. Det er Ulrika Schenström det.

Det er nok en gang høst og utdelingen av Nobelprisen er i full sving. Al Gore har fått fredspris og litteraturprisen er delt ut til en gammel dame bare gamle folk har lest bøkene til. All honnør til de utvalgte, men hvem kan på stående fot nevne hvem som fikk litteraturprisen i, for å ta et helt tilfeldig valgt år, 1994 (Geir Lundestad, du får ikke svare)?

Nobelprisen trenger en fornyelse, slik vår alles Spellemannspris har fått igjennom årenes løp.
Jeg vil derfor foreslå at de får på plass noen nye kategorier. Jeg har selvfølgelig tatt meg den frihet å fremme noen forslag til nye kategorier:

[Les mer →]

Denne videoen kan kanskje få snakke for seg selv, da den består av de taleføre kvinnene Marianne Aulie og litt Dorthe Skappel, i tillegg til den metroseksuelle mannen Vebjørn Sand. Eller gjør den det? Det er ikke Marit Åslein i trusa og Harald Eia i parykk vi ser, da?

Musikkbruken i innslaget er i hvert fall inspirert av tulledokumentarinnslag på et visst humorprogram på statskanalen en gang i forrige århundre.

Den oppvoksende genrasjon husker ikke lenger den store trusselen fra øst, Sovjet. Noen tror sikkert at Sovjet er et artig påfunn i eldre James Bond-filmer, noe som er riv ruskende galt. Jeg husker vagt at man slutta med Sovjet. Riktignok var jeg fem år, men av en merkelig grunn var min interesse for Warsawa-pakten begrenset til den derre flekken i panna til Sovjets leder Mikhail Gorbatsjov. I dag lever vi i fred og ro, uten den store bekymringen over faren i øst.

Undertegnede har heller ikke vært nevneverdig bekymret over rikets sikkerhet, selv under Lillehammer-OL i Torino følte jeg meg relativt trygg. Slik var det og slik har det vært inntil nylig. Landet heter Romania og består av rumenere (89,5%), ungarere (6,5%) og roma (2,5%), som er mye bedre kjent under betegnelsen sigøynere. Norge har aldri hatt noen disputter med Romania og jeg personlig trodde at vi var venner. Det er her jeg kommer til stridens kjerne, et lite sted i Norge som heter Mo i Rana.

Som vi ser er Mo i Rana et anagram for Romania. En tilfeldighet? neppe. Bebyggelsen i Mo i Rana er av umiskjennelig Østeuropeisk preg. Det var pågrunn av disse to fasktum at jeg begynte å bli redd. Tvilsomme kilder skal ha det til at Romania med utgangspunkt i Mo i Rana sakte, men sikkert forsøker å infiltrere den norske stat.

Å begynne med Mo i Rana kan virke noe tankeløst, men ved nærmere øyensyn viser det seg at flere viktige statlige og private hjørnesteinsbedrifter som NRKs lisensavdeling, Nasjonalbiblioteket og Posten har sitt hovedsete nettopp her. Rumenernes valg av Mo i Rana er et meget smart trekk i den hemmelige kampen for å kolonisere Norge. Så herved er dere advart mot den litt mindre store faren fra øst- de er her allerede.

“Du må ikke sove, du må ikke sove.”

Arnulf Øverland, 1938

Sammenslåing er utvilsomt i vinden i disse dager - ikke minst her på En gledens dag. Horten og Moss blir til Hossen, Pest og Bud blir til Budogpest, hest og buss blir Bessoghus og Morten og Hoss blir Romogsmuss. Sammenslåing av kommuner går neppe av moten med det første, og om få år blir til og med fylkeskommunene, selveste høyborgene i forvaltningsapparatet, slått sammen til større regioner. Sammenslåing feier over oss som en farsott, og jeg vil derfor forsøke å presentere noen flere objekter innenfor et vidt spekter av kategorier som egner seg godt for sammenslåing. Jeg gjør oppmerksom på at denne listen på langt nær er uttømmende, og forslag fra våre lyttere tas derfor i mot med tak.

Serbia og Montenegro
Med utgangspunkt i mitt, og andres, sammenslåingsideal er det vanskelig å forstå hva innbyggerne i Serbia og Montenegro egentlig holder på med. Her befant de seg i et slags sammenslåings-Nirvana, og hva skjer? Jo, de skiller lag. Galskap, vil mange hevde. På den annen side kan det argumenteres for at Serbia og Montenegro rett og slett ligger ett hakk foran oss andre og at separasjon faktisk er den nye vinen. I så fall vil det være jeg som er oh so last year og mitt innlegg vil bare være flaut og pinlig. Av den grunn velger jeg å se bort fra dette svært gode, men skikkelig dustete, argumentet. Look to Trinidad & Tobago.

Paraguay og Uruguay
Jeg tør vedde skjorta mi på at ingen der ute på internett kan skjelne mellom disse to landene. Med så like navn og beliggenhet så langt vekk er det en skam at de ikke har slått seg sammen tidligere. Det ville forenklet hverdagen for seks milliarder mennesker, og et slikt ansvar bør de snart ta på alvor. At landene ikke grenser til hverandre er selvsagt et lite hinder, men hvis de spør pent er Argentina sikkert villig til å ofre ei lita stripe land i sammenslåingens ånd. Paruraruguay kunne de kalt seg.

Niger og Nigeria
Potet, potitt. Se forøvrig avsnittet om Paruraruguay.

Drammen og Venezia
Drammen, Norges Venezia, og Venezia, Italias Venezia, er to byer med så mye til felles at de ikke er til å unngå når man slår et slag for sammenslåing. Disse to vakre byene ligger selvsagt så langt fra hverandre at noen reell sammenslåing ikke er gjennomførbart, men da gjelder det å se etter alternative løsninger; en slags vennskapsby-ordning må det da være mulig å få til. Broenes byer i alle land, foren eder.

Jahn Teigen og Anita Skorgan
Norges Billy Bob Thornton og Angelina Jolie har vært adskilt så alt for lenge. Jeg synes det hadde vært stas om de finner tilbake til hverandre.

P4 og Kanal 24
Én riksdekkende drittkanal bør være nok.

David Crosby, Stephen Stills og Graham Nash
Tre herrer som skriver og synger flotte sanger hver for seg. Tenk hvilket superteam det ville blitt hvis de forente krefter. De kunne kalt seg Stills, Nash & Crosby eller noe sånt. Kanskje de til og med kunne fått med seg han derre Neil Young innimellom. Stillsby, Cash & Nosh for president!

Nordland, Troms og Finnmark
Møre og Romsdal har gjort det. Sogn og Fjordane har gjort det. Nå er det på tide at også våre tre nordligste fylker gjør det. Det samme gjelder forøvrig alle fylker med nord, sør, øst eller vest i navnet.

Marit Larsen og Marion Ravn
Jeg synes M2M var så koselig, jeg. Og du Marit: Hun Marion trenger noen til å hjelpe seg litt på rett vei. Se hvordan det har gått med henne uten deg, da.

Norge og Sverige
Jeg vet at dette er en brannfakkel, men tenk på alle fordelene ved en slik sammenslåing. For det første slipper vi nordmenn å reise så langt for å kjøpe kjøtt, tobakk og sprit. For det andre kan svenskene få nyte godt av sårt tiltrengte oljepenger. Dette vil også forebygge en fremtidig krig om Jämtland og Härjedalen. Og hvor fett ville det ikke være med 13 millioner små Benny Borg-kopier?

Jeg har valgt å ta opp tråden fra kollega Bosrup. For meg fremstår hans forslag om Horten-Moss som Nordens Budapest (slik Drammen - broenes by - er Norges Venezia) som intet mindre enn glimrende. Allikevel har jeg noen innvendinger.

Skrivemåten. Bosrups forslag, med bindestrek mellom de to by(del)ene, bringer ikke de rette assisiasjonene. Horten-Moss minner mer om tyske uhumskheter som Schleswig-Holstein og Garmisch-Partenkirchen enn Budapest. Dersom Budapest hadde valgt denne skrivemåten, altså Buda-Pest, ville bynavnet hørtes ut som en slags orientalsk epidemi og kunne like gjerrne ha hett Hindu-Kolera. Så kutt binde-streken, Bosrup-Karlsen!

Den andre innvendingen er mer prinsipiell. Sett i lys av de siste dagers hendelser i Ungarns Hortenmoss; ønsker vi virkelig et nordisk Budapest? Vet vi nok om denne byen til å gjøre den til mal for selveste Horten og selveste Moss? Og hvordan er egentlig forholdet mellom de to bydelene Buda og Pest? Spørsmålene er mange. Svarene er få.

Som alle vet, er middelet for å rette opp i denne ubalansen mellom spørsmål og svar forskning. Som den forskeren jeg er, har jeg fått hjulene til å rulle, og besluttet å selv dra ned dit for å observere, rekognisere, reflektere, notere, rekonvalesere, rekreere og marsjere. Med i forskerteamet har jeg fått de anerkjente professorene Kristoffer og Mathias Slettholm, som blant annet har bemerket seg i forskerkretser ved å bevise at Shetlands-Larsen sto bak drapet på Olof Palme. Turen går av stabelen 13.oktober, og hvis noen i vår leserkrets ønsker å belaste oss med spesielle oppgaver i henhold til Budapest/Hortenmoss-spørsmålet, er det naturligvis bare å gi EGD-redaksjonen beskjed over intranettet.

Turen er i sin helhet støttet av En Gledens Forskning.

Til slutt vil jeg også legge fram forslag om at Hortenmoss bør innføre en skikk der byens borgermester, når han (eller hun) påtar seg vervet, blir gitt navnet Morten Hoss, slik at en slags Dalai Lama-aktig tradisjon blir innført langs Oslofjorden. Det er på tide.