Vi på En gledens dag har skrevet tidligere om Melodi Grand Prix, eller Eurovision Song Contest som mer moderne tunger vil ha det til å heter, og det er sannelig på tide å gjøre det igjen, synes jeg. Den beste betegnelsen, som det heretter bør hete, er imidlertid EM i sang.

Grand Prix har nemlig blitt en årstid, og har på mange måter avløst fastens funksjon som det som forteller oss at jula nå er over. I skrivende stund sender nemlig vårt kjære NRK Fjernsynet et program om deltakerne i Melodi Grand Prix, for på fredag braker det løs; da er det de innledende runder, delstatsfinaler eller hva det heter, som fungerer som en cup som skal sile ut låtene slik at bare de aller, aller beste låtene kommer videre og får delta i konkurransen om hvem som etterhvert skal forsvare nasjonens ære i selveste den internasjonale finalen.

I dag ønsker jeg å se litt tilbake, slik at våre lyttere ikke er helt historieløse når de nå benker seg foran fjernsynet de neste tre fredagene. Israels deltakelse i Grand Prix har jo vært et faktum helt siden 1973, og det er jo en gammel diskusjon hva dette landet har å gjøre i EM i sang. Det er imidlertid ikke så vanskelig å se grunnen; Israel og sine naboer har litt det samme forholdet som Donald og Jensen, og Midtøsten Grand Prix er derfor ikke særlig aktuelt for Israel. Derfor er de med i EM.

Israel har en ganske bra historie; 3 seire, 2 andreplasser og 1 tredjeplass, og generelt ganske gode plasseringer. De vant to år på rad, først i 1978 før de i 1979 tok seieren på hjemmebane. I 1980 skar det seg imidlertid. Etter å ha brent av masse tid, krefter og penger på arrangementet året før, var Grand Prix-kassa tom i Israel. Etter å ha diskutert seg frem og tilbake i Knesset, fant Israel ut at de måtte si fra seg arrangementet, og ga det bort til Nederland. Dette kom litt som julekvelden på kjerringa for Nederland, som måtte oppnevne en festkomité nærmest på sparken. Hvilken dato arrangementet skulle gå av stabelen ble også med ett litt usikkert, ettersom Nederland har svært mange nasjonale helligdager i mai, blant annet Kees Verkeerk Holiday, Klaapschaasevestivaalen, Sankt Unterhaavnivaa-feiringen og Dikedagen. Valget falt til slutt på 19.april, som passet bra for nederlenderne. Dagen passet desverre ikke så bra for Israel som var opptatt med en av sine høytider. Dermed kunne ikke Israel komme og måtte sende vikar. Valget falt på Marokko, som med dette altså for første gang fikk være med i konkurransen.

(Her har jeg slengt inn et bilde sånn at ungdommen ikke skal bli sliten av å lese så mye tekst på en gang. Hvil deg etter hvert avsnitt ved å ta en titt på dette bildet før du leser videre)

Marokko gjorde sitt aller beste med låta “Bitikhat Khub”, men dette arabiske innslaget falt ikke i smak hos juryen (dette var jo på en tid da juryordningen fremdeles eksisterer). Marokko kan takke det finske bidraget “Hummulies” (som betyr “Fløytemannen”) for at de unngikk den totale skandale med en sisteplass. Men med den 18. og nest siste plassen var ikke den jevne marokkanen særlig fornøyd med resultatet. Det var imidlertid ikke bare Ahmad Hattemaker som var misfornøyd. Kong Hassan II gikk ut etter 18.-plassen og erklærte offentlig at Marokko aldri igjen skulle delta i Grand Prix igjen. Det løftet har de klart å holde foreløpig.

Grand Prix 1980 hadde forøvrig en svært sterk startoppstilling, så Marokko hadde nok uflaks når de deltok akkurat dette året. Foruten selveste Kjeldsberg og Hættas (se over) Samiid Ædnan (som skandaløst nok bare endte to plasser foran Marokko), kan man kanskje trekke frem franske Profil (som altså både har fått en krets og en prevensjon oppkalt etter seg) og vinneren, selve den irske Grand Prix-kongen Johny Logan. Imidlertid er det noen av bidragene og ikke minst artistene som desverre har gått i glemmeboken. Her vil jeg særlig minne om det deilige østerrikske bandet “Blue Daube” med låta “Du Bist Musik”. Belgia hadde imidlertid slått virkelig slått på stortromma med synthpopgruppa “Telex” sitt bidrag “Euro-Vision”. Wikipedia forteller:

The audience clearly wasn’t sure how to react to this self-referential joke, and after the band stopped playing there was mostly stunned silence, with scattered polite applause. Dan Lacksman took a photograph of the bewildered audience. The band walked off amidst sounds of muttering. When the vote-counting began, the verdict was so clear that when Greece actually awarded Belgium three points, the announcer thought she had misheard and tried to award the points to The Netherlands.

På tross av at Telex var eksentriske og frika ut hele showet, var de allikevel til slutt bare ett fattig poeng bak Norge. De utgjorde dermed 17.plassen foran Marokko, og det var kanskje denne ydmykelsen som fikk kong Hassan til å trekke landet sitt i protest. Telex viste seg forøvrig å være langt mer levedyktig enn sin mer kjente navnebror telekommunikasjonsapparatet; den foreløpig siste plata deres med navnet “How Do You Dance” kom ut i 2006.

(Foto: Tancread. Lisensitert under Creative Commons.)

Kanoner er virkelig i vinden om dagen. Jazzkanon, blueskanon, litteraturkanon, folkemusikkanon og kjønn og kulturkanon er alle eksempler på nye kanoner vi får servert.

Musikknettavisen Ballades jazz-kanon, som har blitt presentert denne uken, er et meget skuffende prosjekt. Undertegnede hadde håpet på et realt sirkusnummer med utskyting av Jon Eberson eller Torgrim Sollied (gjerne begge) fra en kjempekanon plassert på hoppet i Holmenkollen under Oslofolkets årlige folkefest “Ta sjansen!”. Skuffelsen ble stor. Alt Ballade gjorde var å liste opp 20 jazzalbum de likte godt. Hva dette har med kanoner å gjøre vites ikke, men splitte min bramseil så kjedelig det var.

Jeg håper lokalavisa Firdapostens Blueskanon blir bedre enn dette.

Siden kunnskapen om kanoner ser ut til å ha gått i glemmeboka her på berget er det en glede for oss i redaksjonen å presentere En gledens dags vanlige kanon. Vi håper dette vil være til hjelp for alle som skal i gang med å lage en ny kanon uten å vite nøyaktig hvordan en kanon faktisk skal se ut.

På bildet kan dere se hvordan En gledens dags vanlige kanon ser ut.

Vi har tidligere skrevet en liten guide til passende musikkvalg for begravelser. I dag følger vi opp med noen tips til sanger som kan sette et personlig preg på seremonien for den som skal gifte seg.

For den lett pessimistiske: Everything Goes to Hell (Tom Waits)

For den bekymrede: Help! (The Beatles)

For den som valgte feil: So Long, Marianne (Leonard Cohen)

For den som ikke hadde noe valg: Bound To Be That Way (Do Make Say Think)

For den med kalde føtter: Fifty Ways To Leave Your Lover (Paul Simon)

For den som har ventet lenge: Tonight, Tonight (Smashing Pumpkins)

For den som garantert har valgt helt feil: In The Closet (Michael Jackson)

For den kyniske: Just Another Day (Jon Secada)

For den ensomme: Imaginary Girlfriend (Cloroform)

For den taktiske: Gold Digger (Kanye West)

For den troløse: Sleepin’ Around (Sonic Youth)

For den tvilende: I Might Be Wrong (Radiohead)

For den som angrer: I Do Not Want This (Nine Inch Nails)

For polygamisten: Just Cant Get Enough (Depeche Mode)

Vi mennesker har dedikert et vell av dager (og aftener) til personer, organisasjoner og temaer. Vi har FN-dagen, Gro-dagen, Olsok, 1. april og 17. mai. Sågar har også midtsommeren, tretten, og ei dame ved navn Valborg fått sin egen dag.

Vi mener det er på tide å innføre en helt egen dag for musikalen - denne særegne, skjønt deilige, kunstform. Nøyaktig hvilken dag det skal være kommer i andre rekke, men la oss foreslå dagen etter FN-dagen. Her er noen enkle regler for markering av Musikaldagen:

• 80% av alt man sier i løpet av dagen må synges (80%-regelen).
• Enhver må opptre med en svært karikert personlighet.
• All transport må foregå ved hjelp av stepping. Bilkjøring tillates til nød, men det er påkrevd at man holder venstre arm ut av vinduet med en oppovervendt knekk i albuen. Eventuelle passasjerer må vugge fra side til side og stikke hodet ut av takluken dersom bilen har en slik. Synging er påkrevd for alle i bilen.
• Enhver plikter å bryte ut i spontan sang på gaten minst to ganger i løpet av dagen.
• Enhver som befinner seg i nærheten av en person som bryter ut i spontan sang må umiddelbart danne formasjon, danse og kore.
• I forkant av Musikaldagen skal det velges en Musikalprinsesse. Musikalprinsessen skal få viljen sin innen dagen er over. Det må imidlertid være et antall hindere på veien som får oss til å tro at hun ikke skal få viljen sin. Enhver oppfordres til å bidra med slike hindere - spesielt misunnelige jenter, slemme gutter og strenge fedre.

Jeg kom just hjem fra Køben(havn), etter studietur sponset av En gledens dags forskningskasse. Formålet var å studere hvor mange kinesere det er på Højbro plass, hvilket instrument de spiller på, hvorvidt politimenn kommer bort og spør “Hva det var?” osv.

Resultatet var nedslående. På Hibri pliss finnes ingen konstabler og ingen kintribiss.

Men det var kinesere. De var små. De var tre.

Dette var jo en gledens nyhet, men ett slo meg i det jeg observerte disse konosorno vandre lykkelige rundt omkring på plessen: Er kineserne totalt uvitende om deres rolle på Højbro plass, eller vet de at nordmenn, dansker og sannsynligvis svensker også synger om de kineserne som til enhver tid befinner seg på Hæbræ plæss?

På en måte er det kanskje like greit at de ikke vet noe, ettersom Kina har en tendens til å hisse seg opp for småting. På den andre siden synes jeg litt synd på disse kanasarna som oppholder seg der og er uvitende om at de befinner seg midt i en sang. Men for alt vi vet kan det jo hende kineserne synger slik om oss hver gang vi kommer til Den himmelske freds plass.

Men danske konstabler må skjerpe seg.

Vi i redaksjonen har akkurat feiret pesach (livets høytid, men også dødens), og vi sier som de romerske keiserne; memento mori, husk at du skal dø. Denne uunngåelige hendelsen blir som regel markert med en seremoni, og da kan det åpenbart være lurt å ha tenkt gjennom på forhånd hva som skal foregå. I takt med den økende individualiseringen i samfunnet blir også begravelsene mer personlige, og det er slett ikke uvanlig å velge sanger som står i et spesielt forholde til den som minnes.
Det er imidlertid ikke alltid lett å finne en passende sang til sin egen begravelse, og En gledens dag ønsker å gjøre jobben enklere. Her kommer noen forslag, men vi tar gjerne imot flere fra dere lyttere.

For naturelskeren: Fire elementer (fra Portveien 2, sannsynligvis Egil Monn-Iversen)

For bedreviteren: Hate To Say I Told You So (The Hives)

For den nasjonalromantiske: Ja, vi elsker (Richard Nordraak/Bjørnstierne Bjørnson)

For norske konger, og ungdommelige nasjonalromantikere: Alt for Norge (Ivar Dyrhaug)

For den som føler han kunne gjort noe annerledes: The Trick Is to Keep Breathing (Garbage)

For den som liker pinlig stillhet: 4´33″ (John Cage)

For den svært folkelige optimisten: Det går likar no (DDE)

For jolly good fellows: For He’s a Jolly Good Fellow (Trad.)

For ironikeren: Lucky (Radiohead)

For den bekymrende: Help! (The Beatles)

For den som ikke bryr seg om hvor man skal gravlegges: Put It Where You Want It (The Crusaders)

For den danseglade, som kanskje forulykker på dansegulvet: Blame It on the Boogie (Jackson 5)

Mannen som etter all sansynlighet er landets fremste UP-joiker, Jan Åge Biti, ga tidligere denne uken aktor Arild Åserød, VG og det norske folk en innføring i joikens egenskaper. I følge Biti kan en joik “vare opp til 24 timer om du vil.” Videre forteller han at den går i sirkler med variasjoner.

Den som har forsøkt å joike utrykkningspolitiet 24 timer til ende vet at det kreves både stamina og en særdeles god oppfinnsomhet innen sirkelvariasjon. Samefolket har en lang tradisjon for joik, og med tiden har det naturlig nok etablert seg en del grunnvariasjoner. Disse benyttes gjerne i joikens tidlige fase som en slags oppvarming til de virkelig heftige variasjonene. La meg derfor gi en grafisk fremstilling av joikens basale sirkelvariasjoner.

[Les mer →]

I det Herrens år 1980 kom en enkel tone, to små ord - samiid ædnan, samisk jord - som et vindpust ifra nord. Sverre Kjeldsberg og Mattis Hættas Grand Prix-bidrag var infotainment på sitt beste, 20 år før begrepet ble oppfunnet. På en uovertruffen måte kombinerte de opplysning om samenes kamp med grand prix-sirkusets fest og moro - dagens innvandrere har definitivt et eller annet å lære av dette. Eksempelvis er bruk av storband fremdeles uvanlig i innvandrerorganisasjoner. For de av dere som av en eller annen grunn ikke husker teksten i dette verket, tillater jeg meg å sitere litt:

Enkel tone, to små ord:
Sámiid Ædnan, samisk jord
Kom som vindpust ifra nord, ifra nord

(…)

Framførr tinget der dem satt, oj…
Hørtes joiken dag og natt
Sámiid Ædnan

(…)
Heyloliloliloliheylolilola, Heyloliloliloliheylolilola,
Joik har større kraft enn krutt, Sámiid Ædnan
Førr en joik tar aldri slutt, oh… Sámiid Ædnan
Førr en joik tar aldri slutt, Sámiid Ædnan

Her er det jo en rekke interessante opplysninger om joik som tidligere ikke var kjent for allmennheten. Vi i redaksjonen har lenge hatt planer om et forskningsprosjekt for å undersøke sannhetsgehalten i uttalelsen “joik har større kraft enn krutt”, men i mangel på både samer og krutt har vi måttet legge det på is. Undertegnede dro forøvrig til Sverige for å kjøpe kinaputter - men EU har satt en effektiv stopper for denne svenske eksportvaren til grannlandet; det var rett og slett ikke å få tak i.

Når det gjelder den andre hovedopplysningen om joikens karakter, virker det som om vi slipper å gjøre forskningen selv. Nyere forskning viser at en joik faktisk tar slutt:

En joik kan vare opp til 24 timer om du vil. Den går i sirkler med variasjoner, sier Jan Åge Biti. Biti er forøvrig bedre kjent som den såkalte “UP-joikeren”, og for de som ikke kjenner saken kan denne linken sikkert virke oppklarende.

Det store spørsmålet er selvfølgelig hvorfor Kjeldsberg og Hætta skulle være interessert i å spre feilinformasjon om joik. Vi tror ikke at dette er bevisst fra deres side - Grand Prix-deltakere er hederlige folk. Vår teori er derfor heller at Kjeldsberg og Hætta, på tross av deres posisjon som joikens ansikt utad, ikke er så utholdende når det kommer til joik, og derfor går etter at joiken kanskje bare har vart i en 12-13 timer. De har rett og slett ikke ventet lenge nok på joikens slutt. Vi foreslår at siste delen av sangen skrives om, slik at opplysningene blir mer korrekte:

Heyloliloliloliheylolilola, Heyloliloliloliheylolilola,
Vi er usikre på joikens kraft, Sámiid Ædnan
En joik vare i et døgn, oh… Sámiid Ædnan
En joik vare i et døgn, Sámiid Ædnan

Forøvrig vil vi beklage den heller labre aktiviteten på sida den siste tiden. Folk kunne jo tro vi hadde slutta med internett. Det er ikke tilfelle, og vi kommer herved sterkere tilbake.

Norges svar på Tommy Mottola, Arne Bendiksen, fyller år i år. Nærmere bestemt 80 år den 19. oktober. At vi her på berget har konsentrert oss om Mozart og Ibsen viser at likestillingen fortsatt neglisjerer populærkulturen. Jeg vil derfor slå et slag for en liten Bendiksen-dag på torsdag. Det burde la seg ordne.

[Les mer →]

Øyafestivalen er over for denne gang, og jeg har satt av plass til en kort og kritisk gjennomgang av konsertene jeg fikk med meg. La oss ta det kronologisk:

!!!
Nja!!! Disse amerikanske snurrebassene gjorde en hederlig innsats for å varme opp publikum - og klarte det da også!!! Gøy på konsert, sikkert dritkjipt på plate!!!

Spank rock
Spank rock var et av årets høydepunkter. Vi tok på oss hip hop-buksene og ble våte til margen i det som må ha vært den kraftigste regnbygen siden krigen. Superfete beats, oppbyggelige tekster og utilslørt stjeling fra blant andre Curtis Mayfield og Snoop Dogg. Etter at sensurmyndighetene hadde gjort sitt endte albumet YoYoYoYoYo opp som en ren instrumentalplate i hjemlandet USA.

Motorpsycho
Motorpsycho spilte i grunn en veldig ålræit konsert. Hvis bassisten skrur ned litt neste gang kan vi kanskje få med oss hva de tre andre driver med også.

Morrissey
Det er ikke til å komme utenom at denne middelaldrende herren har en flott røst, til tross for kronisk boble i halsen. Låtmaterialet er litt så som så. Jeg ser meg også nødt til å gi et lite minuspoeng for all sytinga. Vi husker alle hvor slitsomt det var med hun teite jenta i klassen som alltid klaget over hvor stygt hun tegnet, slik at vi andre skulle si: “Neida, Vi synes du er kjempeflink, vi.”

[Les mer →]