(Foto: Tancread. Lisensitert under Creative Commons.)

Kanoner er virkelig i vinden om dagen. Jazzkanon, blueskanon, litteraturkanon, folkemusikkanon og kjønn og kulturkanon er alle eksempler på nye kanoner vi får servert.

Musikknettavisen Ballades jazz-kanon, som har blitt presentert denne uken, er et meget skuffende prosjekt. Undertegnede hadde håpet på et realt sirkusnummer med utskyting av Jon Eberson eller Torgrim Sollied (gjerne begge) fra en kjempekanon plassert på hoppet i Holmenkollen under Oslofolkets årlige folkefest “Ta sjansen!”. Skuffelsen ble stor. Alt Ballade gjorde var å liste opp 20 jazzalbum de likte godt. Hva dette har med kanoner å gjøre vites ikke, men splitte min bramseil så kjedelig det var.

Jeg håper lokalavisa Firdapostens Blueskanon blir bedre enn dette.

Siden kunnskapen om kanoner ser ut til å ha gått i glemmeboka her på berget er det en glede for oss i redaksjonen å presentere En gledens dags vanlige kanon. Vi håper dette vil være til hjelp for alle som skal i gang med å lage en ny kanon uten å vite nøyaktig hvordan en kanon faktisk skal se ut.

På bildet kan dere se hvordan En gledens dags vanlige kanon ser ut.

Aftenposten.no melder på forsiden at “10 personer er anholdt etter razzia mot svart maling.” Vittige kommentarer av typen “Først var det motepolitiet, nå kommer jaggu meg fargepolitiet” vil jeg ikke gjøre noe forsøk på. Nøff said.

Bilde fra forsiden på aftenposten.no, 23.10.07.

Vår egen Andreas Slettholm uttaler seg om utveksling i dagens utgave av Dagens Næringsliv. Unggutten deler følgende visdomsord med det norske næringsliv: “–Usa er et spørsmål om finansiering, Paris kunne jeg tenke meg, men jeg kan ikke fransk. Kanskje Tyskland?”

Videre skrives det:

Musikk- og sosiologistudenten Andreas Slettholm (23) har nettopp forært nok en lunsj ved et av kantinebordene ved Universitetet i Oslo. Han mener det finnes mange grunnet til å fortsette med det.
– Jeg vet ikke om jeg tør satse på at jeg får et like bra nettverk ute, sier han.

Om ikke annet var det et stort og flott bilde av Slettholm. Det setter vi pris på.

Edit:
Og Andreas er altså herren til høyre på bildet. [Hentet fra papirutgaven av Dagens Næringsliv 08.10.07.]

I en artikkel i edb-utgaven av Dagbladet den 25. juni gir kulturliberalismens høye beskytter oss tips om hvordan vi kan unngå antisosiale barn (se bilde). En gledens dag er rystet langt inn i grunnvollene.

Her har Einar Gerhardsen jobbet i mangfoldige år for å bygge opp et samfunn basert på nestekjærlighet. Hva gjør Dagbladet? Jo, de serverer oss forbrukerstoffpregede artikler om hvordan vi skal holde oss unna dem som ikke har det så lett.

Er det noe antisosiale barn virkelig trenger så er det nettopp at vi ikke unngår dem, men tvert imot stiller opp og stimulerer til sosial omgang. Såpass skylder vi Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiet. Med slike oppfordringer bidrar Dagbladet til å skape et kaldere og mer utrivelig samfunn blottet for nestekjærlighet og toleranse. Mediekaktus til Dagbladet.

Vi er ivrige lesere av Aftenpostens detbattsider for de unge og håpefulle, Si:D. De unge er ofte flinke til å se en sak fra andre sider enn de voksne, og fra tid til annen er det gull som kommer ut av deres munn. Denne gang nærmere bestemt fra Einars munn:

Får ikke sommerjobb
Vigrids leder omtaler jøder som ugress og søppeldyr, jeg er dels enig i at han ikke kan bli dømt for det, alle har rett til å si det de mener. Norge er allikevel ikke så fritt, kommunister har ofte større problemer når det gjelder sommerjobb, derfor gidder ikke jeg å søke meg jobb.

Einar (Aftenposten 23.05.07)

Eventuelle kommunister kan sende oss en mail, så skal vi se om ikke vi har en liten sommerjobb på lur. Til slutt en liten godbit fra arkivet:

Trengs ikke
Til “Carl 15 år” (18.1). Hva er vitsen med at vi skal lære en drøss med fremmedord når ingen av dem vi snakker mest med kan dem?

Fanny#*

Jeg prøver å legge bånd på meg selv, men samme hva som skjer klarer jeg ikke å holde fingra fra min kjære tantes fat. Hun der nede i Postgirobygget, alstå. Denne gangen er det en noe kreativ (eller kanskje lite kreativ) billedbruk som har fanget min oppmerksomhet.

Det er jo bortkastet spalteplass å lage to artikler om én og samme sak. Aftenposten burde selvsagt slått dem sammen, og her kommer noen alternative overskrifter:

-Prøysenglad gutt fikset strømmen i Bakvendtland
-Prøysenbølle ga KJEMPEMUS strømSJOKK
-Kjempesmå elektrikere griller Prøysenutstilling
-Prøysen mot strømmen
-ElektroSJOKK vekker Prøysen til live

Dette er kanskje en billig mediekaktus til Aftenposten, men det er så lenge siden sist så noe måtte det bli. Jeg er smertelig klar over at Andreas ga meg den forrige mediekaktusen for et noe ensidig spor i mediekaktusutdelingen. Sannheten er at Aftenposten er en av få aviser jeg leser, og Morgenbladet tør jeg ikke kødde med. Dersom ikke mediekaktusen går til noen andre neste gang lover jeg å omdøpe den til Aftenpostenkaktus.

Jeg var i det nostalgiske hjørnet nå nettopp. Dette hjørnet må forøvrig ikke forveksles med det spøkefulle, da dette hjørnet egentlig er mer for en krok å regne. Uansett. Jeg begynte å bla litt i arkivet vårt, der alle våre øyeblikk på Internett er foreviget som en slags trumansk minnebok, fra våre første jomfruelige skritt inn i den digitale tidsalder til videoens inntog på siden en gang i mars. Det var da det slo meg; våre medie-kaktuser har begge blitt Aftenposten til del, denne herlige avisen som bringer oss både quiz og glede inn i hverdagen. Heller enn å dele disse kaktusene ut på saklig, objektivt grunnlag, minner denne praksisen mer om ren forfølgelse, ja, et utslag av rå, hensynsløs mediemakt fra oss i redaksjonen (eller egentlig bare Steinar) mot stakkars, lille Aftenposten. Og jeg spør meg selv (eller egentlig bare Steinar):

Kan dette ha sammenheng med at Aftenposten er den eneste avisa vi abonnerer på? At research-seksjonen på engledensdag.com rett og slett gjør en for dårlig jobb, eller har for lite kildemateriale og at vi kanskje heller bare burde kalle det Aftenposten-kaktus?

Inntil videre velger jeg å utdele ukens mediekaktus til oss selv, litt for å gi noen andre enn “tanta” en kaktus og litt fordi jeg synes vi (eller egentlig bare Steinar) fortjener det.

Aftenposten har fått med seg at innbyggerne i den svenske byen Lund har fått tilbud om bredbåndslinjer på 1 gigabit i sekundet: “Hele 1000 megabit i sekundet. Eller 1 gigabit/s, som det heter på fagspråket.” Vi er imidlertid litt usikre på hva som gjør at det ene er fagspråk mens det andre ikke er det. Er det skråstreken som utgjør forskjellen?

Gratulerer til Lund, forresten. Detta blir stas!

For få dager siden skrev Aftenposten om “bloggeren Sexy Tore” som skrøt av sitt forsøk på å svindle forsikringsselskapet Gjensidige. I følge avisen var det en blogg som var åstedet for Tores historie. En kjapp titt på bildet (i papirutgaven) viser imidlertid at Tore slettes ikke har blogget noe som helst. Det han har gjort er derimot å skrive et innlegg i et diskusjonsforum på nettstedet Mercefreaken.

Med setninger som “Den famøse bloggen med kommentarer fra andre bloggere ble etterhvert fjernet fra nettet” viser Aftenpostens journalist svært manglende kunnskaper om internett og blogg og sånn. Det kan selvfølgelig også være at han vet mer enn han gir inntrykk av; men i disse blogghypens dager har de fleste medier for vane å kategorisere hvert et nettsted som lar brukere taste inn den minste bokstav som blogg.

Dette er hva Wikipedia har å si om forskjellene på blogg og forum:

Blogs are different from forums or newsgroups. Only the author or authoring group can create new subjects for discussion on a blog. A network of blogs can function like a forum in that every entity in the blog network can create subjects of their choosing for others to discuss. Such networks require interlinking to function, so a group blog with multiple people holding posting rights is now becoming more common. Even where others post to a blog, the blog owners or editors will initiate and frame discussion, manipulating the situation to their specifications

Ukens (og ikke minst den aller første) mediekaktus for misbruk av ord og uttrykk fra den digitale verden går til Aftenposten. Skjerpings.