7. februar går kineserne inn i rottens år, mens vi her i gamlelandet allerede er i gang med Wergeland-året. Både rotter og døde diktere er flott, men mangt et tema er viktigere. Det internasjonale samfunn har vendt blikket ned mot jorden,  næremere bestemt mot menneskets beste venn – poteten. 2008 er nemlig det internasjonale potetåret. På det internasjonale potetnettstedet gis det følgende begrunnelse for at nettopp denne lille krabaten har fått sitt eget år:

The celebration of the International Year of the Potato (IYP) will raise awareness of the importance of the potato - and of agriculture in general - in addressing issues of global concern, including hunger, poverty and threats to the environment.

Videre fortelles det at poteten er rik på karbohydrater og at den dyrkes over hele kloden. Dette er utvilsomt gode argumenter. Vi mener imidlertid at det finnes ett eneste argument som er tilstrekkelig for å legge død enhver debatt om potetens fortreffelighet: Den kan brukes til alt. Noe lignende kan neppe sies om Wergeland. 1 poeng til poteten, 0 poeng til Wergeland.

Vi gratulerer poteten med året og ønsker både den og FN alt godt. Om statsråd Trond Giske ønsker å overgå poteten vil vi foreslå et kjempemessig 17. mai-tog langs ekvator - selvsagt i regi av Bentein Baardson. Desverre har vi hørt at det meste av Regjeringens penger nå befinner seg hos det egyptiske scene- og lysfirmaet Lighthouse of Alexandria.

P.S. Ved siden av potetåret er 2008 også internasjonalt år for språk, sanitære forhold og planeten Jorden.

Det nærmer seg jul, og julen er jo fremfor alt eggets høytid. Egget symboliserer som kjent det lille Jesus-barnet i krybben. Egget er imidlertid mer enn bare et symbol. Egget er mat, og bidrar særlig som proteinkilde i vårt kosthold. Som vi alle vet, består egget vi kjøper hos kjøpmannen av en del plomme, og en del hvitte. Men hva gjør man når egget man knuser for å lage kake ser slik ut?

Her ser vi at det har sneket seg inn en tredje komponent i eggets oppbygning; det som ved første øyekast kan se ut som en slags sydhavsfrukt ved navn leeche, viste seg å være intet mindre enn et lite kyllingfoster (eller et embryo, jeg er litt usikker på hvor grensen går når det kommer til kyllinger). Unge Slettholm måtte, bevæpnet med skalpell og gaffel, naturligvis til bunns i dette. Dette var, som ansiktsuttrykket på bildet viser, en slags frydblandet skrekk for en mann som er vokst opp med tanken om at dyr er noe man kjøper ferdig slaktet i butikken.

Denne bløte, lett uappetelige ballen hva konsistens angår, viste altså å åpenbare en mindre ball der man fikk øye på selve den lille krabaten. Sannsynligvis uvitende om hvilken skjebne den var blitt tildelt, ble den betraktet på kjøkkenet i Thereses gate som en slags utenomjordisk gjest som gjorde stemningen ikke så rent lite oppskaket. Fosterets påfølgende skjebne ble en uke i åpnet tilstand i kjøleskapet, fordi ingen visste helt hva man skulle gjøre med det, før undertegnede til slutt tok ansvar og kastet hele greia i søpla.

Stor takk til PRIOR for denne anledningen til å få kjennskap til biologiens fascinerende verden.

Vår gode venn Nora holder for tiden hus i Frankrikes Tromsø, Paris. Med dagens post kom en pakke fra nevnte by og nevnte venn hit til Hammerstads gate, hvor to tredeler av En gledens dag holder hus. I pakken var det hilsen og gaver til alle, noe vi selvsagt setter pris på. Selv fikk jeg en nøkkelring med en liten Notre Dame-modell. Den var fin. To av mine samboere fikk også nøkkelringer, men med Eifeltårn i stedet for katedral.

Og så var det Alexander. Han fikk en litt større pakke, noe som frembrakte et lite snev av misunnelse hos meg selv. Men det var bare frem til Alexander åpnet pakken: en liten pariserloff. Den var nok deilig og fersk når den ble puttet i en fransk postkasse, men etter et par uker på reise var den blitt noe daff. Bildet under taler for seg.

Nora har forøvrig sin helt egen pariserblogg som er verdt et besøk.

Da jeg i går var ute for å handle litt frukt slik jeg så ofte gjør kom jeg over et brett med noen flotte epler fra Bama. Som bildet viser er det snakk om det noe ukjente jazz-eplet. På etiketten står det blant annet å lese: “Det er svært sprøtt og aromatisk med en god balanse mellom sødme og syre.” Akkurat som både jazzmusikeren og jazzen selv.

Etter at jeg for godt over tre år siden flyttet ut fra hjemmets lune rede har jeg opparbeidet meg ringrevstatus innen frossenpizzaens verden. Aftenposten har nylig gjennomført en omfattende, om ikke dyptgående, test av frossenpizzas. Det er med stor glede jeg registrerer at min egen favoritt, Pizza Originale Milano, gikk til topps i testen. Her er hva Aftenpostens ekspertpanel har å si om dette vidunder av en pizza:

Inntrykk: Kanter som eser i været og skikkelig sprø bunn. Akkurat passe krydret, med en anelse sterk ettersmak. Herlig med mye kjøttdeig. Akkurat passe måltid til én person.

Konklusjon: Testens vinner! Nærmere Italia kommer du ikke. Løp og kjøp.

Karakter: 6

For å si det slik en styrtrik, men fransk, kvinne en gang sa det: Hva skal man med brød når man har pizza.

Hoppsann alle hybelkaniner

Mange av dere der ute har lenge ønsket dere en matspalte på En Gledens Dag. Endelig er den her. Bon apetitt!

[Les mer →]