Lillehammer-OL er over for nå, og her hjemme starter oppvasken. Den bryr jeg meg lite om. Hos oss i Hammerstads gate er problemet enkelt nok; vi aner ikke hva vi skal gjøre nå som det er slutt på olympiaden. Tips mottas med stor glede.

Tkvernhu skriver i sin blogg om Norges skuffende resultater under årets Lillehammer-OL. Han hevder vi er blitt bortskjemte og blasserte og at vi har godt av å bli revet ned fra vår høye hest, slik at vi igjen kan oppdage gleden ved å vinne. Tkvernhu har imidlertid oversett en av de viktigste elementer i toppidretten. Når er land har gjort det såpass godt som Norge i de siste 3 Lillehammer-OL, er det naturlig at målene settes deretter. Idrett handler om å være best og å stadig bli bedre. For et land som ikke har tatt gull i Lillehammer-OL siden Lillehammer vil det edleste metall være en mye større seier enn en femteplass for et land med Norges medaljestatistikker. Selvfølgelig kan femteplassen være stort for den enkelte utøver, for den har jo sine egne mål ut fra det som er realistisk. Men på samme måte kan den norske langrennstroppen være misfornøyd med sine prestasjoner når målsetningen var å ta syv gull.

Jeg fornekter ikke at man lett kan bli bortskjemt av gode resultater. Men dette må ikke forveksles med å sette mål ut fra tidligere prestasjoner. Nå kan situasjonen tyde på at Norges mål har vært urealistiske, men det får være en sak for kammerset. Mitt poeng er at Norges som idrettsnasjon har god grunn til å betrakte sine to gullmedaljer som en nedtur, mens Sverige kan se på det samme antall som en suksess. Dersom man slutter å sette krav og strekke seg mot nye mål innen toppidretten mister den mye av sin hensikt. Og for å understreke mitt poeng, det olympiske motto:

Citius, altius, fortius - hurtigere, høyere, sterkere.

Andreas har i flere innlegg gitt uttrykk for at vi ikke liker skøytesport og skøyteløpere. Jeg vil understreke at dette synet ikke er representativt for En gledens dag-redaksjonen. La meg først si at jeg ikke er noe stor tilhenger av tv-sport. Derfor tilfredsstilles mitt behov av de aller største eventer, så som årets Lillehammer-OL i Torino. Med min relativt unge alder har jeg ikke så mange olympiske minner å skilte med. Det jeg kan huske å ha vist interesse for er følgende:

Lillehammer-OL i Albertville: Langrenn.

Lillehammer-OL på Lillehammer: Alt.

Lillehammer-OL i Nagano: Ingenting.

Lillehammer-OL i Salt Lake City: Skiskyting og curling.

I årets leker har jeg fått med meg en del, men hovedsakelig de samme grener som for fire år siden. Ikke siden Johan Olav Koss la igjen skøytene på hylla i Vikingskipet har jeg viet min oppmerksomhet til skøytesporten. Faktisk kan jeg ikke huske å ha viet den noen oppmerksomhet i det hele tatt, bortsett fra under Lillehammer-OL på Lillehammer. Men så skjedde det noe. Her en kveld jeg satt og leste, selv om kvelden var blitt sen, snublet jeg over avviklingen av årets 1000 meter. Og i dag så jeg 1500 meteren. Noe rørte ved meg. Til tross for at Norge ikke hadde noen som helst sjanse til å hevde seg, ble det for meg en uhyre spennende opplevelse. Og da Shani Davies gikk inn til andre plass i siste par, satt jeg langt fremme på stolen med høy puls og hjertet lett kilende oppunder svelget. Så kunne jeg få slippe jubelen løs sammen med hjemmefavoritten Enrico Fabris.

Skøytesporten har grepet mitt hjerte. Hva det er ved den som har rørt meg vites ikke. Kanskje finner jeg ut av det med tid og stund. La meg uansett få si: Hill deg, Hjalmar Andersen. Hill deg, Knut Johannesen. Hill deg, Johan Olav Koss. Hill deg, Andersen, Wetten, Bøkko og Flygind-Larsen. Og hill deg, Enrico Fabris!

Det er med glede å melde at OL, eller OS som vi liker å kalle det, er godt i gang med Kjell Kristian Rike trygt plassert i kommentatorboksen. I Hammerstadsgata sitter vi benket alle mann (i hvert fall meg og Steinar) rundt fjernsynsapparaturet når Pål Trulsen, Halvard Hanevold og de andre forsvarer Norges ære. Nettopp curling og skiskyting er våre soleklare favoritter hva idrettsgrener angår. Her følger en liste over hvorfor de andre idrettene ikke når opp:

Langrenn - dette er jo identisk med skiskyting, bortsett fra at de ikke skyter. Altså; skiskyting, uten moroa.

Hopp - mangler oppløpsside og/eller innspurt.

Skøyter - Johann Olav Koss har slutta. Dessuten liker vi jo som kjent ikke skøyteløpere.

Snowboard - det er en kjempenedtur å se på hvis man er vant til høydene fra Tony Hawk eller Total Snowboarding eller sånne spill.

Kombinert - se punkt 1 og 2. Så legger du de sammen, og får kombinert. Hadde de hoppa med gevær ned en oppløpsside, så hadde saken vært en annen.

Freestyle - litt informasjon fra den tiden da jeg var manisk interessert i all sport: tidligere besto freestyle av de tre grenene kulekjøring, hopp og ballett - en slags skidans, litt som kunstløp bare med ski på beina. Dette var feiende flott å se på, og det at de har kutta ut sier vel litt om hvor sidrumpa og konservativt Det Internasjonale Freestyleforbundet er.

Kunstløp - kjedelig.

Alpint - Norge er altfor, altfor dårlige.

Jeg har på følelsen at jeg har glemt noen sporter nå, men i så fall viser jo det bare hvor utrolig uinteressante de er. Jeg synes imidlertid det er viktig å få presisert at selv om vi rakker ned på de fleste OS-idrettene nå, så må man selvfølgelig se på allikevel. Det er jo tross alt Lillehammer-OS bare hvert fjerde år!

Den eneste grunnen til at jeg tar meg tid til å skrive dette i disse tider, er at TV-signalet vårt på mystisk vis og ubestemt tid har forsvunnet. Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt oss?

Edit:

Kjetil Andre Aamodt har just sikret Norges andre gull i årets Lillehammer-OS. Dermed kan man kanskje kritisere vår påstand om at Norge er altfor, altfor dårlige i alpint. Vi mener imidlertid at ett gull river ingen av hesten. Derfor velger vi å stå fjellstøtt på vårt utsagn. Men for all del; grattis, Kjetil!