I et tidligere innlegg her på Internettet kom jeg i skade for å nevne at en av Nederlands offisielle festdager har navnet Kees Verkerk Holiday. I innleggets kommentatorspor (som det jo heter) ble jeg bedt om å greie ut om denne dagen. Dette er mitt svar.

Nyere forskning viser nemlig at Kees Verkerk Holiday ikke eksisterer - i hvert fall ikke i Nederland (det er mulig at de feirer Verkerkdagen i Nederlandsk Guyana, men dette har forskning foreløpig ikke lyktes å få klarhet i). Dette er jo en politisk skandale, og En gledens dag tar selvsagt til orde for at 28.oktober heretter skal bli offisiell helligdag i Nederland under navnet Kees Verkerk Holiday. Datoen er naturligvis ikke tilfeldig valgt; Verkerk ble født på denne dagen i ´42 (uttales toogførr). I tillegg tror vi at det er ideelt at dagen kun er fire dager etter FN-dagen; på denne måten kan feiringen av FN-dagen gli naturlig over i feiringen av en av nasjonens store helter, slik at det hele kan utarte seg til en slags utagerende festival i fredens og skøytesportens tegn. På selveste den 28. bør Nederland arrangere en felles utflukt til Hamresanden camping utenfor Kristiansand, slik at landets ungdom får mulighet til å møte legenden i levende live.

Det mange kanskje ikke er klar over, er nemlig at Kees Verkerk den dag i dag driver campingplass på det norske sørland sammen med sin kone. Her nyter han livets glade dager og har lagt skøytene på hylla til fordel for golfklubba. Det har gått riktig bra; han kan sågar fortelle at han har slått hole-in-one to ganger på en bane i La Manga, der han forøvrig har sommerhuset sitt.

Kees Verkerk er definitivt en mann som spiller på flere strenger; han står ofte for den musikalske underholdningen på kafé Lanternen, som selvfølgelig bør være obligatorisk å besøke for nederlenderne. Det skader heller ikke om vi nordmenn tar turen innom om vi er i området, for der sitter Verkerk og spiller på stueorgelet til glede for de aller fleste. Her er han:

Ifølge denne artikkelen trakterer han også både trompet og trekkspill. Vi synes det er uforståelig at denne multikunstneren ikke er beæret med sin egen dag i sitt kjære Nederland.

Vi på En gledens dag har skrevet tidligere om Melodi Grand Prix, eller Eurovision Song Contest som mer moderne tunger vil ha det til å heter, og det er sannelig på tide å gjøre det igjen, synes jeg. Den beste betegnelsen, som det heretter bør hete, er imidlertid EM i sang.

Grand Prix har nemlig blitt en årstid, og har på mange måter avløst fastens funksjon som det som forteller oss at jula nå er over. I skrivende stund sender nemlig vårt kjære NRK Fjernsynet et program om deltakerne i Melodi Grand Prix, for på fredag braker det løs; da er det de innledende runder, delstatsfinaler eller hva det heter, som fungerer som en cup som skal sile ut låtene slik at bare de aller, aller beste låtene kommer videre og får delta i konkurransen om hvem som etterhvert skal forsvare nasjonens ære i selveste den internasjonale finalen.

I dag ønsker jeg å se litt tilbake, slik at våre lyttere ikke er helt historieløse når de nå benker seg foran fjernsynet de neste tre fredagene. Israels deltakelse i Grand Prix har jo vært et faktum helt siden 1973, og det er jo en gammel diskusjon hva dette landet har å gjøre i EM i sang. Det er imidlertid ikke så vanskelig å se grunnen; Israel og sine naboer har litt det samme forholdet som Donald og Jensen, og Midtøsten Grand Prix er derfor ikke særlig aktuelt for Israel. Derfor er de med i EM.

Israel har en ganske bra historie; 3 seire, 2 andreplasser og 1 tredjeplass, og generelt ganske gode plasseringer. De vant to år på rad, først i 1978 før de i 1979 tok seieren på hjemmebane. I 1980 skar det seg imidlertid. Etter å ha brent av masse tid, krefter og penger på arrangementet året før, var Grand Prix-kassa tom i Israel. Etter å ha diskutert seg frem og tilbake i Knesset, fant Israel ut at de måtte si fra seg arrangementet, og ga det bort til Nederland. Dette kom litt som julekvelden på kjerringa for Nederland, som måtte oppnevne en festkomité nærmest på sparken. Hvilken dato arrangementet skulle gå av stabelen ble også med ett litt usikkert, ettersom Nederland har svært mange nasjonale helligdager i mai, blant annet Kees Verkeerk Holiday, Klaapschaasevestivaalen, Sankt Unterhaavnivaa-feiringen og Dikedagen. Valget falt til slutt på 19.april, som passet bra for nederlenderne. Dagen passet desverre ikke så bra for Israel som var opptatt med en av sine høytider. Dermed kunne ikke Israel komme og måtte sende vikar. Valget falt på Marokko, som med dette altså for første gang fikk være med i konkurransen.

(Her har jeg slengt inn et bilde sånn at ungdommen ikke skal bli sliten av å lese så mye tekst på en gang. Hvil deg etter hvert avsnitt ved å ta en titt på dette bildet før du leser videre)

Marokko gjorde sitt aller beste med låta “Bitikhat Khub”, men dette arabiske innslaget falt ikke i smak hos juryen (dette var jo på en tid da juryordningen fremdeles eksisterer). Marokko kan takke det finske bidraget “Hummulies” (som betyr “Fløytemannen”) for at de unngikk den totale skandale med en sisteplass. Men med den 18. og nest siste plassen var ikke den jevne marokkanen særlig fornøyd med resultatet. Det var imidlertid ikke bare Ahmad Hattemaker som var misfornøyd. Kong Hassan II gikk ut etter 18.-plassen og erklærte offentlig at Marokko aldri igjen skulle delta i Grand Prix igjen. Det løftet har de klart å holde foreløpig.

Grand Prix 1980 hadde forøvrig en svært sterk startoppstilling, så Marokko hadde nok uflaks når de deltok akkurat dette året. Foruten selveste Kjeldsberg og Hættas (se over) Samiid Ædnan (som skandaløst nok bare endte to plasser foran Marokko), kan man kanskje trekke frem franske Profil (som altså både har fått en krets og en prevensjon oppkalt etter seg) og vinneren, selve den irske Grand Prix-kongen Johny Logan. Imidlertid er det noen av bidragene og ikke minst artistene som desverre har gått i glemmeboken. Her vil jeg særlig minne om det deilige østerrikske bandet “Blue Daube” med låta “Du Bist Musik”. Belgia hadde imidlertid slått virkelig slått på stortromma med synthpopgruppa “Telex” sitt bidrag “Euro-Vision”. Wikipedia forteller:

The audience clearly wasn’t sure how to react to this self-referential joke, and after the band stopped playing there was mostly stunned silence, with scattered polite applause. Dan Lacksman took a photograph of the bewildered audience. The band walked off amidst sounds of muttering. When the vote-counting began, the verdict was so clear that when Greece actually awarded Belgium three points, the announcer thought she had misheard and tried to award the points to The Netherlands.

På tross av at Telex var eksentriske og frika ut hele showet, var de allikevel til slutt bare ett fattig poeng bak Norge. De utgjorde dermed 17.plassen foran Marokko, og det var kanskje denne ydmykelsen som fikk kong Hassan til å trekke landet sitt i protest. Telex viste seg forøvrig å være langt mer levedyktig enn sin mer kjente navnebror telekommunikasjonsapparatet; den foreløpig siste plata deres med navnet “How Do You Dance” kom ut i 2006.

Det nærmer seg jul, og julen er jo fremfor alt eggets høytid. Egget symboliserer som kjent det lille Jesus-barnet i krybben. Egget er imidlertid mer enn bare et symbol. Egget er mat, og bidrar særlig som proteinkilde i vårt kosthold. Som vi alle vet, består egget vi kjøper hos kjøpmannen av en del plomme, og en del hvitte. Men hva gjør man når egget man knuser for å lage kake ser slik ut?

Her ser vi at det har sneket seg inn en tredje komponent i eggets oppbygning; det som ved første øyekast kan se ut som en slags sydhavsfrukt ved navn leeche, viste seg å være intet mindre enn et lite kyllingfoster (eller et embryo, jeg er litt usikker på hvor grensen går når det kommer til kyllinger). Unge Slettholm måtte, bevæpnet med skalpell og gaffel, naturligvis til bunns i dette. Dette var, som ansiktsuttrykket på bildet viser, en slags frydblandet skrekk for en mann som er vokst opp med tanken om at dyr er noe man kjøper ferdig slaktet i butikken.

Denne bløte, lett uappetelige ballen hva konsistens angår, viste altså å åpenbare en mindre ball der man fikk øye på selve den lille krabaten. Sannsynligvis uvitende om hvilken skjebne den var blitt tildelt, ble den betraktet på kjøkkenet i Thereses gate som en slags utenomjordisk gjest som gjorde stemningen ikke så rent lite oppskaket. Fosterets påfølgende skjebne ble en uke i åpnet tilstand i kjøleskapet, fordi ingen visste helt hva man skulle gjøre med det, før undertegnede til slutt tok ansvar og kastet hele greia i søpla.

Stor takk til PRIOR for denne anledningen til å få kjennskap til biologiens fascinerende verden.

Vi har alle våre måter å finansiere studiene på. Noen jobber med å hjelpe fortvilte innvandrere med å bruke Internett™ til å ringe sine slektninger hjemme i Det fjerne østen™ (jeg har forresten aldri skjønt hva som egentlig er vitsen med å fjerne østen, men det er nå så), andre spiller discomusikk på danskebåten slik at tanter og healere får dansa fra seg på cruise til Fredrikshavn. Noen andre igjen, har litt mer eksklusive jobber. I tillegg til å nærme seg ferdigutdanna Psykolog, har nemlig Hammerstads husmorsoffiser Olaf Lund en betydelig modellkarriere. Dere husker jo selvfølgelig hans første skritt som modell her på huset, men Olaf har definitivt steget i gradene og blitt en komet på den internasjonale scenen. Under en tur til Paris nylig, som vanlig sponset av En gledens dags forskningskasse, oppdaget jeg nemlig at han er selve hovedpersonen for en reklamekampanje for mobilselskapet (?) Jules. Og det ser sannelig ut til at han trives.

Og Nora tok bildet da!

Gjør et Google billedsøk på “batikk”. Resultatet vil glede deg. Det gleder i alle fall meg.

En side fra et ukjent norsk ukeblad. Overskriften er kanskje litt vanskelig å lese, men den sier altså: “Løype! Her kommer Stein med to prosents syn!”

Stor takk til Nora.

I Sverige raser nå debatten etter at statssekretær Ulrika Schenström har levert sin avskjedssøknad. Schenström måtte gå etter å ha blitt observert i nærkontakt med en journalist på en bar i Stockholm, og debatten går i stor grad ut på to ting:

1) Hvor nær omgang med journalister er det rimelig at politikere skal ha?
Dette er et kjedelig spørsmål.

2) Hvor beruset var Schenström?
Dette er et langt morsommere spørsmål. Ifølge journalisten som var der, Anders Pihlblad, var Schenström visstnok “ikke stupfull, men jäklikt glad i hatten”. Dette er det sentrale punktet i debatten. Statsminister Fredrik Reinfeldt hevder nemlig at “glad i hatten” ikke er en tilstand, men et karaktertrekk ved Schenström. På ungdomsskolen hadde vi forøvrig en lignende debatt - det ble nemlig hevdet at “fjortis” ikke var en alder, men en tilstand. Men nok om det.

Ting kan altså tyde på at Schenström som oftest er “glad i hatten”, ettersom det altså ifølge selve statsministeren i Kalmarunionens største nasjon er en egenskap han vil karakterisere sin statssekretær ved. Selv er jeg ganske “høy i slengen” for tiden, noe jeg håper skal avløses ved at jeg blir litt mer “flott i lua”. Noen ganger opplever jeg meg selv som “treig i fatlen”, men andre sier jeg heller kan karakteriseres som “grei på vippen”. Men “glad i hatten”? Nei, det er ikke meg. Det er Ulrika Schenström det.

Oslo sporveier tilbyr kollektivtrafikk i flere modi - både buss, bane, trikk og båt. En skulle tro at de setter like stor pris på alle sine kunder, uansett foretrukket fremkomstmiddel. Nyere forskning utført på Nationalteathret t-banestasjon viser imidlertid at Oslo Sporveier synes de som tar t-banen er dumme og at de som tar bussen er best. Bildet under skulle være forklaring nok. Gratulerer med en vellykket reklamekampanje, Oslo Sporveier.