Det er et voldsomt mas om amerikanske presidenter i disse dager - både tidligere, nåværende og kommende. Mens den norske presse har valgt å fokusere på det kommende valget vil jeg, i likhet med professor Ole O. Moen, ta en titt tilbake på de tidligere presidenter. Det skal nemlig handle om President William Henry Harrison. Harrison ville i dag fylt 235 år dersom han fremdeles var i live. Det er han desverre ikke, og det er nettopp det som er tema for dette innlegget.

Harrison ble født 9. februar 1773 i Charles City County, Virginia. Som ung mann var han en ivrig indianerjeger før han i 1798 forlot militæret og gikk inn i politikken. I løpet av få år var han blitt guvernør i Indiana og med stor suksess fikk han igjen utløp for sitt hat mot urbefolkningen.

Fra jobben som guvernør bar det videre oppover politikkens bønnestengel (med et lite comeback i militæret under krigen mot britene i perioden 1812-1814) og i 1836 prøvde han seg som presidentkandidat for Whig-partiet. Det gikk ikke så bra, men han fikk en ny sjanse i 1940 og da gikk alt så meget bedre.

Når Amerika får en ny president tas denne i ed på trappene foran kongressbygningen. Nå for tiden skjer dette den 20. januar, men i 1841 fant Inauguration Day (som det heter på gamlespråket) sted den 4. mars - en dag som har skrevet seg inn i de meterologiske historiebøkene som særdeles ufyselig.

For en amerikansk president er det greit å vise at man har litt krutt i tønna. Derfor unngår man å bruke både hatt og stokk og frakk på Inauguration Day, samme hvor kaldt det måtte være. For William Harrison var det viktig å ta vare på sitt rykte som en knallhard indianerslakter. Videre hadde han under valgkampen fått mye tyn fra sine politiske motstandere fordi han forlot militæret før kampen mot britene var avsluttet. Derfor var det meget viktig at han nå fremsto som en real hardhaus.

Men for Harrison var det ikke nok å trappe opp uten yttertøy i det forferdelige ruskeværet. I tillegg holdt han den lengste innsettelsestalen i amerikansk historie, og dette til tross for at hans venn og partikamerat Daniel Webster hadde gjort sitt ytterste for å skjære ned på lengden. Deretter fulgte den tradisjonelle paraden nedover Pennsylvania Avenue til Det hvite hus. De hadde ikke biler den gang så dette måtte skje til hest.

Og så gikk det som det måtte gå. Den ferske presidenten ble forkjølet og pådro seg etterhvert en lei lungebetennelse. Ikke nok med at de manglet biler i 1841 - de manglet også skikkelige leger. Nøyaktig en måned etter at han var blitt innsatt døde derfor William H. Harrison, 68 år gammel. Harrison fikk ikke uttrettet stort som president, men han fikk satt en rekke rekorder. Han ble den første døde sittende president i USA, han er med god margin den president som har sittet kortest tid ved roret, frem til Ronald Regan var han den eldste mann til å bli valgt til president og den dag i dag har han fremdeles rekorden for lengste innsettelsestale. Jeg antar at de fleste kommende presidenter har lært av Harrisons feil, så denne rekorden vil han nok beholde i all fremtid.

Kilder: Wikipedia, Det hvite hus

Vi har tidligere fortalt dere om verdens ti rareste dyr. Kritikere vil kanskje mene at det kun er de 10 rareste dyrene En gledens dag kjenner til, noe som selvsagt gjør det til en nokså mangelfull liste. Men se, den diskusjonen er en annen sak.

Wired presenterer på sine nettsider en liste over de ti beste utdødde dyrene. Det er morsomt, men skremmende, så la oss være enige om at det er godt de alle er døde. Min personlige favoritt:

Aepyornis maximus
Description: The elephant bird stood taller than a basketball hoop, and you could make more than 40 omelets from one of its foot-long eggs. Brunch!
Last seen: In the 16th century. Couldn’t adjust to the Gregorian calendar.

For den som ønsker å lære om Boston Tea Party (og hvem ønsker ikke det?) er nettstedet Boston Tea Party Historical Society en real gullgruve. Nettstedet gir en grundig fremstilling av det alternative teselskapet og opptrappingen til demonstrasjonen. Min favoritt er listen over mindre kjente fakta om Boston Tea Party, hvor vi blant annet lærer følgende:

Protesters swept the docks afterwards
The destruction of tea was not a violent protest. The ships’ crews attested that nothing had been damaged or destroyed except the tea - and the protesters swept the decks clean afterwards. The Massachusetts Gazette even reported that when it was realized that a padlock that had been broken was the personal property of one of the ships’ captains, a replacement was procured and sent to him.

Stastministerfrue Ingrid Schulerud hadde i forrige uke en noe uheldig runde i Dagbladet. En gledens dag valgte å la muligheten for sarkastiske blogginnlegg passere. Det har vi tenkt til å fortsette med.  I stedet for å skrive et innlegg selv, som jo er tidkrevende og vanskelig, vil jeg heller anbefale Hjortens kommentar. Og her ender første del av dette innlegget.

Enhver god nettdebatt avsporer i større eller mindre grad fra det opprinnelige tema, så også debatten som fulgte i kommentarene etter det nevnte innlegg. I dette tilfellet kom man inn på opphavet til utsagnet “La dem spise kake” og hva som er utsagnets egentlige meningsinnhold. Siden jeg helt nylig kom til å vikle meg inn i dette temaet på ulike deler av Internett ser jeg det som min plikt å fortelle hva jeg har lært.

“La dem spise kake”, eller  “Qu’ils mangent de la brioche” på originalspråket, tillegges ofte den franske dronning Marie Antoinette. Hun skal ha sagt dette da hun fikk vite at folket ikke hadde nok brød, og det står gjerne som et symbol for overklassens dekadanse. Her må vi imidlertid ta livet av noen usannheter.

For det første finnes det intet bevis for at Marie Antoinette noen gang ba noen om å spise kake. Utsagnet dukket først opp i Rousseaus verk “Bekjennelser”, som ble skrevet mens Antoinette ennå var et lite barn. Rousseau hevder at det ble sagt av en stor prinsesse, men han nevner ingen navn. Fra enkelte hold hevdes det at det var den franske dronning Maria-Theresa som er sitatets opphav, men heller ikke her finnes sikre bevis.

(Foto: Robyn Lee. Lisensiert under Creative Commons.)

For det andre er også meningsinnholdet i utsagnet omdiskutert. La oss først se litt på oversettelsen. Brioche er et slags brød, og slettes ingen kake. På 1700-tallet var det likevel en nokså luksuriøs form for brød. I Frankrike var det slik at bakerne var pålagt å selge visse typer brød til faste, lave priser. Dersom de gikk tomme for billig brød måtte de selge det dyre brødet til lavere pris. Det siste skulle forhindre bakerne i å kun selge dyrt brød som de kunne tjene mange penger på.  Dette setter utsagnet “Qu’ils mangent de la brioche” i et nytt lys. Personen bak utsagnet kunne rett og slett ha ment at man måtte håndheve regelen om at dyrt brød skulle selges billig som en løsning på matmangelen blant de fattige.

Og om noen lurer på hvorfor Rousseau brakte temaet på bane – han var på jakt etter noe deilig å spise til en flaske vin han hadde stjålet.

Kilder: The Straight Dope, Ask Yahoo

På veggen over kjøkkenbordet i min leilighet henger en postkortversjon av maleriet “Gabrielle d’Estrées et une de ses soeurs”, hvilket på norsk skulle bli noe i retning av “Gabrielle d’Estrées og en av hennes søstre“. Det er malt av en ukjent kunstner en gang mot slutten av 1500-tallet. Slik ser det ut:

Bildet har alltid fremstått for meg som noe komisk, og deri ligger forklaringen på hvordan det har funnet sin vei til veggen over kjøkkenbordet. I dag bestemte jeg meg for å komme til bunns i dette. Hvem kan ha malt noe slikt en gang mot slutten av 1500-tallet? Det kan jeg selvsagt ikke svare på siden maleren som nevnt er ukjent. Litt ny lærdom har jeg likevel tilegnet meg og nå skal du få være med på en reise inn i symbolikkens deilige verden – en verden vi sjeldent kommer utenom når vi skal snakke om kunst.

Kvinnen til høyre på bildet er Gabrielle d’Estrées. Gabrielle var en fransk hertuginne, men viktigst av alt: hun var Henrik IV av Frankrikes elskerinne. Mot slutten av 1500-tallet var hun med barn – Henrik IVs barn. Kvinnen til venstre på bildet er hertuginnens søster. Søsterens forhistorie lar jeg ligge. Slik. Da har vi det vi trenger av forhistorie og vi kan se litt nærmere på detaljene i maleriet.

La oss begynne med ringen som Gabrielle holder i sin venstre hånd. Dette er Henrik IVs kroningsring. Her knyttes det altså an til det kommende barnets far. Bildet som kan skimtes på den bakre veggen symboliserer kjærligheten mellom kongen og hans elskerinne. Ryktene skal ha det til at mannen på bildet griper rundt sin penis med venstre hånd, men det er løgn.

Gabrielles fremtidige rolle som mor symboliseres på flere måter: For det første er det tjeneren som strikker sparkebukser til den lille gutt eller pike. Videre er det flammene i peisen som symobliserer den moderlige varme (sånn omtrent). Endelig er det søsterens knipetak rundt hertuginnens høyre brystvorte. Som vi vet er brystvorten et spebarns primære kilde for næring.

Bildet er forøvrig kjent for å være uvanlig venstrehåndsorientert; venstre hånd på brystvorte, ring i venstre hånd og strikking med venstre hånd (og venstre hånd rundt penis, men det har vi allerede avskrevet som løgn og fanteri).

Avslutningsvis vil jeg innrømme at jeg syntes bildet var mer komisk før jeg ble kjent med historien, men du, så godt det føles å være opplyst.

Kilde: Wiki pedia

(Foto: Tancread. Lisensitert under Creative Commons.)

Kanoner er virkelig i vinden om dagen. Jazzkanon, blueskanon, litteraturkanon, folkemusikkanon og kjønn og kulturkanon er alle eksempler på nye kanoner vi får servert.

Musikknettavisen Ballades jazz-kanon, som har blitt presentert denne uken, er et meget skuffende prosjekt. Undertegnede hadde håpet på et realt sirkusnummer med utskyting av Jon Eberson eller Torgrim Sollied (gjerne begge) fra en kjempekanon plassert på hoppet i Holmenkollen under Oslofolkets årlige folkefest “Ta sjansen!”. Skuffelsen ble stor. Alt Ballade gjorde var å liste opp 20 jazzalbum de likte godt. Hva dette har med kanoner å gjøre vites ikke, men splitte min bramseil så kjedelig det var.

Jeg håper lokalavisa Firdapostens Blueskanon blir bedre enn dette.

Siden kunnskapen om kanoner ser ut til å ha gått i glemmeboka her på berget er det en glede for oss i redaksjonen å presentere En gledens dags vanlige kanon. Vi håper dette vil være til hjelp for alle som skal i gang med å lage en ny kanon uten å vite nøyaktig hvordan en kanon faktisk skal se ut.

På bildet kan dere se hvordan En gledens dags vanlige kanon ser ut.

“Det er typisk norsk å være god,” uttalte vår kjære landsmoder, Gro Harlem Brundtland, på slutten av jappetiden, noe som under OL på Lillehammer ble rettet til Kong Haralds valgspråk “Det er typisk norsk å være best.” Dette høres ved første ørekast fornuftig ut, men hvis man tenker seg om et par tre ganger, burde det kanskje vært “Det er typisk norsk å være først.” For det er nettopp først vi nordmenn er skikkelig gode på.

Fridjof Nansen var den første til å gå over Grønland på ski, noe som fortsatt blir applaudert. Og siden vi er inne på bragder i kulda kan jeg jo nevne Roald Amundsen som var først stort sett hver gang gradestokken karret seg under frysepunktet.

Leiv Eriksson var førstemann til å oppdage Amerika, en bragd. At han glemte det igjen rett etterpå har desverre ført til at Norges innflytelse har blitt ganske liten i våghalsenes hjemland. Men han oppdaget landet, okkesom. Norge var også førstemann til å arrangere Lillehammer-OL på Lillehammer, her vil jeg kun rette en en stor takk til Gerhard Heiberg.

Noen vil kanskje påstå at Norge er minst like flinke til å være sist som først, og dra frem Norges prestasjoner i Melodi Grand Prix, eller “Slager EM” som de velger å kalle det på andre siden av kjølen. Magne Myrmo var også siste mann til å bli verdensmester på treski. Dette ankepunktet faller allikevel delvis igjennom, siden han tross alt var først i mål.

Vidkun Quisling var den første i verden som gjennomførte et statskupp via radio, Quisling er desverre også sistemann som har utført denne bragden, noe som er litt trist. Så hvis noen der ute går med en liten despot i magen så er radio mediet som gjelder når dere skal utføre et statskupp.

Ved Quisling er vi derimot godt på vei mot sakens kjerne, nemlig FN, eller De Forente Nasjoner som de liker å kalle seg i rundskriv og stensiler. FN-pakten ble tross alt underskrevet i 1945. Som vi alle vet er det FN-dagen idag. Derfor er det viktig å huske på at den første generalsekretæren i FN var norsk og het Trygve Lie.

Trygve Lie var en allsidig mann. Hans mest bemerkelsesverdige gjerning var nok å bli generalsekretær i FN, men han var også fylkesmann i Oslo og Akershus, justisminister, handelsminister, utenriksminister og forsyningsminister. I 1984 ble plassen utenfor Furuset senter døpt Trygve Lies plass.

Jeg oppfordrer derfor alle til å møtes utenfor Furuset Senter med FN-flagg i hånden og binders i knapphullet. Om dette blir litt vanskelig kan dere heller tenke litt ekstra hardt på Trygve Lie og FN og kanskje forene dere litt.

P.S.
Trygve Lie gjorde på 70-tallet comeback som statsminister, da under navnet Trygve Bratlie.

En gledens dag tar sevsagt sin rolle som folkeopplysere alvorlig, og i den forbindelse går denne meldingen ut til alle våre lyttere:
Ikke drikk vann fra springen!
Dette velmente rådet kommer som følge av at det er funnet parasitter i drikkevannet, som kan gjøre det farlig å drikke.

Nuvel, de fleste har kanskje fått med seg dette via andre kanaler. Steinar “Data” Aarsland hadde imidlertid ikke fått det med med seg i går morges da han bøttet nedpå en god liter vann fra springen etter å ha vært på joggetur (!). Vi får håpe at joggingen veide opp for den skaden dette giftige vannet påførte ham.
Hvordan kunne dette skje? Jo, det skjedde fordi Steinar lot være å følge det som heretter skal være kjent som En gledens dags gyldne regel:

Ikke gjør ting uten å sjekke med Internett først!

Dette er det beste rådet vi kan gi til dagens unge, tror vi. Hadde bare Steinar fulgt dette rådet, hadde vi nå sluppet frykten for å bli en mann mindre i redaksjonen.

Dersom man sjekker med Internett før man gjør ting, er naturligvis sjansen for å begå tabber langt mindre. Det er imidlertid ikke alltid så lett å forstå seg på denne Internett - Information Super Highway kan noen ganger inneholde mer informasjon enn man trenger, ja, noen ganger kan det inneholde direkte motstridende informasjon. Dette gjelder f.eks. i spørsmålet om hvor lenge man skal koke vannet før man kan drikke det. Her er forvirringen til å ta og føle på. Noen sier at det holder å varme det til 80°C, andre hevder at man må koke det, i vannkoker for eksempel, andre igjen sier at man må koke det såpass lenge som i tre, eller syv minutter. Hvem skal vi tro på? Vel, En gledens dag hjelper deg. Etter at vi har konferert med Internett, viser det seg at vi nok må belage oss på å vente en stund på kaffen, for Oslo-vannet må kokes helt til februar før man kan drikke det. Og vi som trodde at tre minutter var nok.

Vi har i tidligere innlegg påpekt esperantoens fortreffeligheter. Det viser seg imidlertid at esperanto har fått, eller rettere sagt har hatt (siden 1907) konkurranse av det internasjonale hjelpespråket Ido. Sammenlignet med ido, er esperanto en suksess. Som det står i Wikipedia-artikkelen, samler de årlige ido-konferansene ca. 15 personer, og jeg var så heldig at jeg fant et bilde av samtlige deltakere i 97-konferansen. Så hvis du vil snakke et verdensspråk, men synes at esperanto har litt for bred appell, er ido tingen for deg.

Og “Greit med flagg, emblem er velbehag(g)”, synes å være et passende slagord for ido-bevegelsens flagg-politikk.

(Foto: ObservatoryLeaks/Darren. CC)

Inspirert av en kommentar fra vår leser Helle om likheten mellom maursluker og artisjokk satte jeg med ned for å lage en liste over dyr som ligner på grønnsaker. Desverre ser det ut til at Darwin var svært så kreativ når han skapte floraen og faunaen i sine respektive farger, og dermed er det ikke så mange likheter som man skulle ønske. Derfor nøyer vi oss med følgende:

Pinnedyr
Pinnedyret ligner på pinnen. Derav navnet.

Dachs
Dachsen ligner på pølse - det er barnlærdom for de aller fleste. Det er ikke så mye mer vi vet om dachsen, men den blir ofte kalt Ovnsrøret.

Kaffe
Denne kommer kanskje litt overraskende på en del av oss, men mor sier at nå er kaffen blitt dyr. Kaffe har også en viss likhet med sikkorisalaten. Bare spør de gamle.

Takk for meg.