Vi på En gledens dag har skrevet tidligere om Melodi Grand Prix, eller Eurovision Song Contest som mer moderne tunger vil ha det til å heter, og det er sannelig på tide å gjøre det igjen, synes jeg. Den beste betegnelsen, som det heretter bør hete, er imidlertid EM i sang.

Grand Prix har nemlig blitt en årstid, og har på mange måter avløst fastens funksjon som det som forteller oss at jula nå er over. I skrivende stund sender nemlig vårt kjære NRK Fjernsynet et program om deltakerne i Melodi Grand Prix, for på fredag braker det løs; da er det de innledende runder, delstatsfinaler eller hva det heter, som fungerer som en cup som skal sile ut låtene slik at bare de aller, aller beste låtene kommer videre og får delta i konkurransen om hvem som etterhvert skal forsvare nasjonens ære i selveste den internasjonale finalen.

I dag ønsker jeg å se litt tilbake, slik at våre lyttere ikke er helt historieløse når de nå benker seg foran fjernsynet de neste tre fredagene. Israels deltakelse i Grand Prix har jo vært et faktum helt siden 1973, og det er jo en gammel diskusjon hva dette landet har å gjøre i EM i sang. Det er imidlertid ikke så vanskelig å se grunnen; Israel og sine naboer har litt det samme forholdet som Donald og Jensen, og Midtøsten Grand Prix er derfor ikke særlig aktuelt for Israel. Derfor er de med i EM.

Israel har en ganske bra historie; 3 seire, 2 andreplasser og 1 tredjeplass, og generelt ganske gode plasseringer. De vant to år på rad, først i 1978 før de i 1979 tok seieren på hjemmebane. I 1980 skar det seg imidlertid. Etter å ha brent av masse tid, krefter og penger på arrangementet året før, var Grand Prix-kassa tom i Israel. Etter å ha diskutert seg frem og tilbake i Knesset, fant Israel ut at de måtte si fra seg arrangementet, og ga det bort til Nederland. Dette kom litt som julekvelden på kjerringa for Nederland, som måtte oppnevne en festkomité nærmest på sparken. Hvilken dato arrangementet skulle gå av stabelen ble også med ett litt usikkert, ettersom Nederland har svært mange nasjonale helligdager i mai, blant annet Kees Verkeerk Holiday, Klaapschaasevestivaalen, Sankt Unterhaavnivaa-feiringen og Dikedagen. Valget falt til slutt på 19.april, som passet bra for nederlenderne. Dagen passet desverre ikke så bra for Israel som var opptatt med en av sine høytider. Dermed kunne ikke Israel komme og måtte sende vikar. Valget falt på Marokko, som med dette altså for første gang fikk være med i konkurransen.

(Her har jeg slengt inn et bilde sånn at ungdommen ikke skal bli sliten av å lese så mye tekst på en gang. Hvil deg etter hvert avsnitt ved å ta en titt på dette bildet før du leser videre)

Marokko gjorde sitt aller beste med låta “Bitikhat Khub”, men dette arabiske innslaget falt ikke i smak hos juryen (dette var jo på en tid da juryordningen fremdeles eksisterer). Marokko kan takke det finske bidraget “Hummulies” (som betyr “Fløytemannen”) for at de unngikk den totale skandale med en sisteplass. Men med den 18. og nest siste plassen var ikke den jevne marokkanen særlig fornøyd med resultatet. Det var imidlertid ikke bare Ahmad Hattemaker som var misfornøyd. Kong Hassan II gikk ut etter 18.-plassen og erklærte offentlig at Marokko aldri igjen skulle delta i Grand Prix igjen. Det løftet har de klart å holde foreløpig.

Grand Prix 1980 hadde forøvrig en svært sterk startoppstilling, så Marokko hadde nok uflaks når de deltok akkurat dette året. Foruten selveste Kjeldsberg og Hættas (se over) Samiid Ædnan (som skandaløst nok bare endte to plasser foran Marokko), kan man kanskje trekke frem franske Profil (som altså både har fått en krets og en prevensjon oppkalt etter seg) og vinneren, selve den irske Grand Prix-kongen Johny Logan. Imidlertid er det noen av bidragene og ikke minst artistene som desverre har gått i glemmeboken. Her vil jeg særlig minne om det deilige østerrikske bandet “Blue Daube” med låta “Du Bist Musik”. Belgia hadde imidlertid slått virkelig slått på stortromma med synthpopgruppa “Telex” sitt bidrag “Euro-Vision”. Wikipedia forteller:

The audience clearly wasn’t sure how to react to this self-referential joke, and after the band stopped playing there was mostly stunned silence, with scattered polite applause. Dan Lacksman took a photograph of the bewildered audience. The band walked off amidst sounds of muttering. When the vote-counting began, the verdict was so clear that when Greece actually awarded Belgium three points, the announcer thought she had misheard and tried to award the points to The Netherlands.

På tross av at Telex var eksentriske og frika ut hele showet, var de allikevel til slutt bare ett fattig poeng bak Norge. De utgjorde dermed 17.plassen foran Marokko, og det var kanskje denne ydmykelsen som fikk kong Hassan til å trekke landet sitt i protest. Telex viste seg forøvrig å være langt mer levedyktig enn sin mer kjente navnebror telekommunikasjonsapparatet; den foreløpig siste plata deres med navnet “How Do You Dance” kom ut i 2006.