På denne dag fyller En gledens dag to år. Tradisjonen tro feirer vi fødselsdagen med å gi dere en liten oppsummering av året som gikk. Her i kronologisk rekkefølge:

1. En gledens dag - alltid foran. Aldri bak
   Moteredaktør Andreas startet fjoråret med en oppdagelsesreise til Glasgow. Der fikk han øynene opp for refleksvesten, og spådde at 2007 ville bli refleksvestens år. I retrospekt ser vi at våre spådommer slo feil, men vi nekter å gi oss: 2008 blir det store refleksåret her i gamlelandet.
2. Dyr som ligner på grønnsaker
   I februar forsøkte jeg meg som humorist ved å sammeligne dyr og grønnsaker. Jeg er desverre ingen humorist og fikk tyn fra vår leser Evergood i kommentarfeltet. Likevel velger jeg å holde fast på at sikkorisalaten er menneskets beste venn.
3. Salmer ved veis ende
   Her gir Andreas gode råd til musikkvalg for den som skal ta avskjed med sine kjente og kjære. Vi har en jevn strøm av besøkende som søker etter salmer til begravelse, og vi anser derfor denne guiden for å være en knakende suksess.
4. Musikaldagen
   I mai slo vi et slag for at musikalen skulle få sin helt egen dag - i likhet med storheter som FN, Gro, barna og Kees Verkerk. Vi foreslo at feiringen skulle finne sted på dagen etter FN-dagen. Desverre viste det seg at dette var samme dag som den internasjonale Machiavelli-dagen, og dermed falt det hele litt i fisk. I 2008 skal det bli andre boller.
5. XXL hjelper deg med ustyrlige barn
   Fra sommermånedene tar vi med en liten godbit fra reklameavisenes verden. Ikke mye å gjøre noe stort nummer av, men artig lell.
6. Det er typisk norsk å være først
   Etter tre måneder i eksil fikk En gledens dag nytt utseende og ny giv i oktober. Alexander skrev i anledning FN-dagen sin hyllest til Trygve Lie og den norske oppdagelsestrang.
7. Ingrid Schulerud, samt myter om franske dronninger
   Med tiden har vi blitt svært glade i å skrive innlegg i folkeopplysningens ånd. I dette innlegget greier vi ut om historien bak utsagnet “La dem spise kake”.
8. En mann og et foster
   Andreas prøver seg som biolog. Et spennende og lærerikt innlegg, men lesere med svak mage bør ligge unna.
9. En gledens dags julebordkurs (del 1)
   I tre deler hjalp vi våre lesere til et vellykket julebord. Nå er det selvsagt en stund til neste gang, men jo tidligere du forbereder deg jo bedre blir julebordet. Les og lær.
10. Tid for Grand Prix
    Vi avslutter vår lille kavalkade med Andreas meget grundige innlegg om Kees Verkerk og kuriosa fra Grand Prix-historien.

Om du mener vi har glemt et innlegg fra året som gikk er det bare å gi beskjed i kommentarfeltet. Vi ser frem til et nytt og spennende år med alle våre lesere der ute.

LEGO-klossen feirer i dag 50 år. Vi gratulerer.

LEGO ble oppfunnet av den danske leketøysprodusenten Ole Kirk Christiansen, og selve LEGO-navnet er en sammenslåing av de to ordene “leg” og “godt”, altså lek godt.  Mer historie kan du lese her.

I the US of A feirer de i dag National Handwriting Day, altså den nasjonale håndskriftdagen. Det er ingen grunn til at vi her i gamlelandet skal sitte på gjerdet. Jeg oppforder derfor alle lesere til å ta frem penn og papir og skrible i vei av hjertens lyst.

Det er Writing Instrument Manufacturers Association som har dratt i gang feiringen, og på denne noe sparsommelige nettsiden heter det blant annet:

Handwriting allows us to be artists and individuals during a time when we often use computers, faxes and e-mail to communicate. Fonts are the same no matter what computer you use or how you use it. Fonts lack a personal touch. Handwriting can add intimacy to a letter and reveal details about the writer’s personality. Throughout history, handwritten documents have sparked love affairs, started wars, established peace, freed slaves, created movements and declared independence.

Vi mistenker at dette kun er et påfunn for å bremse et (uten at jeg har noen tall å vise til) stadig synkende salg av penner – et salgstriks vi kjenner godt fra historien. For eksempel ble den godt innarbeidede Thanksgiving Day i sin tid innført av The All American Turkey Association etter at en forskningsrapport om helseskader relatert til konsum av kalkunkjøtt sendte salget av nevnte fugl til bunns.

Og selvsagt er det ironisk at jeg skriver dette innlegget på min datamaskin.

[Via Digital Inspiration]

7. februar går kineserne inn i rottens år, mens vi her i gamlelandet allerede er i gang med Wergeland-året. Både rotter og døde diktere er flott, men mangt et tema er viktigere. Det internasjonale samfunn har vendt blikket ned mot jorden,  næremere bestemt mot menneskets beste venn – poteten. 2008 er nemlig det internasjonale potetåret. På det internasjonale potetnettstedet gis det følgende begrunnelse for at nettopp denne lille krabaten har fått sitt eget år:

The celebration of the International Year of the Potato (IYP) will raise awareness of the importance of the potato - and of agriculture in general - in addressing issues of global concern, including hunger, poverty and threats to the environment.

Videre fortelles det at poteten er rik på karbohydrater og at den dyrkes over hele kloden. Dette er utvilsomt gode argumenter. Vi mener imidlertid at det finnes ett eneste argument som er tilstrekkelig for å legge død enhver debatt om potetens fortreffelighet: Den kan brukes til alt. Noe lignende kan neppe sies om Wergeland. 1 poeng til poteten, 0 poeng til Wergeland.

Vi gratulerer poteten med året og ønsker både den og FN alt godt. Om statsråd Trond Giske ønsker å overgå poteten vil vi foreslå et kjempemessig 17. mai-tog langs ekvator - selvsagt i regi av Bentein Baardson. Desverre har vi hørt at det meste av Regjeringens penger nå befinner seg hos det egyptiske scene- og lysfirmaet Lighthouse of Alexandria.

P.S. Ved siden av potetåret er 2008 også internasjonalt år for språk, sanitære forhold og planeten Jorden.

I julen svitsjet jeg over til analog modus; jeg byttet altså Internett og Intranett med bøker og telegraf. Siden det var jul, ville jeg finne meg en julebok, som seg hør og bør, og valget falt på A Christmas Carol av Charles Dickens, om gjerrigknarken og surpompen Ebenezer Scrooge som bare er tverr og ikke ønsker at noen skal ha en god jul. Det lønner seg jo selvsagt ikke, såpass mye kan jeg si uten å avsløre for meget av handlingen for de som skal lese den en gang i fremtiden. Boka var helt grei, den, men jeg som leser ble såpass forstyrret av en stadig tilbakevendende detalj: Scrooge går stadig til sengs iført nattlue, og jo mer jeg leste, jo merkeligere ble egentlig dette plagget for meg. Jeg har jo støtt på nattluen før - Klodrik i Disney-familien går stadig til sengs iført denne - men jeg antar at jeg i min ungdom syntes at verden allikevel var så rar at jeg aksepterte nattluen som en naturlig del av denne merkelige, vidunderlige verden. Nå, derimot, nylig fylt 24 år, merket av en kynisk og kald verden, er tonen en annen.

Hva skal egentlig en nattlue være godt for? Hvilken funksjon fyller den? Og er det noen som fremdeles bruker det, eller har det gått av moten?

Umiddelbart skulle en jo tro at det å ta på seg en lue for å gå til sengs, ikke er noen god idé, på linje med ikle seg votter, sokker eller stillongs før man hopper til køys. Er det noen her på Internett som tar på seg rollen som nattluens forsvarere?

Vi på En gledens dag har skrevet tidligere om Melodi Grand Prix, eller Eurovision Song Contest som mer moderne tunger vil ha det til å heter, og det er sannelig på tide å gjøre det igjen, synes jeg. Den beste betegnelsen, som det heretter bør hete, er imidlertid EM i sang.

Grand Prix har nemlig blitt en årstid, og har på mange måter avløst fastens funksjon som det som forteller oss at jula nå er over. I skrivende stund sender nemlig vårt kjære NRK Fjernsynet et program om deltakerne i Melodi Grand Prix, for på fredag braker det løs; da er det de innledende runder, delstatsfinaler eller hva det heter, som fungerer som en cup som skal sile ut låtene slik at bare de aller, aller beste låtene kommer videre og får delta i konkurransen om hvem som etterhvert skal forsvare nasjonens ære i selveste den internasjonale finalen.

I dag ønsker jeg å se litt tilbake, slik at våre lyttere ikke er helt historieløse når de nå benker seg foran fjernsynet de neste tre fredagene. Israels deltakelse i Grand Prix har jo vært et faktum helt siden 1973, og det er jo en gammel diskusjon hva dette landet har å gjøre i EM i sang. Det er imidlertid ikke så vanskelig å se grunnen; Israel og sine naboer har litt det samme forholdet som Donald og Jensen, og Midtøsten Grand Prix er derfor ikke særlig aktuelt for Israel. Derfor er de med i EM.

Israel har en ganske bra historie; 3 seire, 2 andreplasser og 1 tredjeplass, og generelt ganske gode plasseringer. De vant to år på rad, først i 1978 før de i 1979 tok seieren på hjemmebane. I 1980 skar det seg imidlertid. Etter å ha brent av masse tid, krefter og penger på arrangementet året før, var Grand Prix-kassa tom i Israel. Etter å ha diskutert seg frem og tilbake i Knesset, fant Israel ut at de måtte si fra seg arrangementet, og ga det bort til Nederland. Dette kom litt som julekvelden på kjerringa for Nederland, som måtte oppnevne en festkomité nærmest på sparken. Hvilken dato arrangementet skulle gå av stabelen ble også med ett litt usikkert, ettersom Nederland har svært mange nasjonale helligdager i mai, blant annet Kees Verkeerk Holiday, Klaapschaasevestivaalen, Sankt Unterhaavnivaa-feiringen og Dikedagen. Valget falt til slutt på 19.april, som passet bra for nederlenderne. Dagen passet desverre ikke så bra for Israel som var opptatt med en av sine høytider. Dermed kunne ikke Israel komme og måtte sende vikar. Valget falt på Marokko, som med dette altså for første gang fikk være med i konkurransen.

(Her har jeg slengt inn et bilde sånn at ungdommen ikke skal bli sliten av å lese så mye tekst på en gang. Hvil deg etter hvert avsnitt ved å ta en titt på dette bildet før du leser videre)

Marokko gjorde sitt aller beste med låta “Bitikhat Khub”, men dette arabiske innslaget falt ikke i smak hos juryen (dette var jo på en tid da juryordningen fremdeles eksisterer). Marokko kan takke det finske bidraget “Hummulies” (som betyr “Fløytemannen”) for at de unngikk den totale skandale med en sisteplass. Men med den 18. og nest siste plassen var ikke den jevne marokkanen særlig fornøyd med resultatet. Det var imidlertid ikke bare Ahmad Hattemaker som var misfornøyd. Kong Hassan II gikk ut etter 18.-plassen og erklærte offentlig at Marokko aldri igjen skulle delta i Grand Prix igjen. Det løftet har de klart å holde foreløpig.

Grand Prix 1980 hadde forøvrig en svært sterk startoppstilling, så Marokko hadde nok uflaks når de deltok akkurat dette året. Foruten selveste Kjeldsberg og Hættas (se over) Samiid Ædnan (som skandaløst nok bare endte to plasser foran Marokko), kan man kanskje trekke frem franske Profil (som altså både har fått en krets og en prevensjon oppkalt etter seg) og vinneren, selve den irske Grand Prix-kongen Johny Logan. Imidlertid er det noen av bidragene og ikke minst artistene som desverre har gått i glemmeboken. Her vil jeg særlig minne om det deilige østerrikske bandet “Blue Daube” med låta “Du Bist Musik”. Belgia hadde imidlertid slått virkelig slått på stortromma med synthpopgruppa “Telex” sitt bidrag “Euro-Vision”. Wikipedia forteller:

The audience clearly wasn’t sure how to react to this self-referential joke, and after the band stopped playing there was mostly stunned silence, with scattered polite applause. Dan Lacksman took a photograph of the bewildered audience. The band walked off amidst sounds of muttering. When the vote-counting began, the verdict was so clear that when Greece actually awarded Belgium three points, the announcer thought she had misheard and tried to award the points to The Netherlands.

På tross av at Telex var eksentriske og frika ut hele showet, var de allikevel til slutt bare ett fattig poeng bak Norge. De utgjorde dermed 17.plassen foran Marokko, og det var kanskje denne ydmykelsen som fikk kong Hassan til å trekke landet sitt i protest. Telex viste seg forøvrig å være langt mer levedyktig enn sin mer kjente navnebror telekommunikasjonsapparatet; den foreløpig siste plata deres med navnet “How Do You Dance” kom ut i 2006.