Øyafestivalen er over for denne gang, og jeg har satt av plass til en kort og kritisk gjennomgang av konsertene jeg fikk med meg. La oss ta det kronologisk:

!!!
Nja!!! Disse amerikanske snurrebassene gjorde en hederlig innsats for å varme opp publikum - og klarte det da også!!! Gøy på konsert, sikkert dritkjipt på plate!!!

Spank rock
Spank rock var et av årets høydepunkter. Vi tok på oss hip hop-buksene og ble våte til margen i det som må ha vært den kraftigste regnbygen siden krigen. Superfete beats, oppbyggelige tekster og utilslørt stjeling fra blant andre Curtis Mayfield og Snoop Dogg. Etter at sensurmyndighetene hadde gjort sitt endte albumet YoYoYoYoYo opp som en ren instrumentalplate i hjemlandet USA.

Motorpsycho
Motorpsycho spilte i grunn en veldig ålræit konsert. Hvis bassisten skrur ned litt neste gang kan vi kanskje få med oss hva de tre andre driver med også.

Morrissey
Det er ikke til å komme utenom at denne middelaldrende herren har en flott røst, til tross for kronisk boble i halsen. Låtmaterialet er litt så som så. Jeg ser meg også nødt til å gi et lite minuspoeng for all sytinga. Vi husker alle hvor slitsomt det var med hun teite jenta i klassen som alltid klaget over hvor stygt hun tegnet, slik at vi andre skulle si: “Neida, Vi synes du er kjempeflink, vi.”

120 Days
Da The Beautiful People skiftet navn til Sex Beat måtte jeg le litt. Et mer dustete bandnavn skal man lete lenge etter. Heldigvis var det flere som skjønte det, og etter kort tid ble Sex beat til 120 Days. Det er gøy med bandnavn, men dere må huske å øve litt også da, gutter.

Hot Chip
Jeg er glad i gamle synthesizere, men det er da unektelig en fordel om man bruker dem til noe fornuftig også.

Bonk
Bonk er et av disse rockebandene som det går tretten av på dusinet. Nå er ikke det deres skyld. Eller… jo. Saksofonist Kjetil Møster minte meg om en saksofonist jeg selv kjenner, og da ble jeg glad.

The Cheaters
All ære til norsk rocks Batman og Robin (også han luringen av en hovmester). En sammensvergelse av musikkjournalister har genierklært dem, og man kan nesten si seg enig. Om 20 år får de sikkert synge “Splitter pine” sammen med Prepple, med mindre vokalist Øyvind allerede har brukt opp stemmen sin. Nei, seriøst: dette var topp.

The Cramps
Freak show er gøy, men når man skal spille konsert kan det være en fordel å fokusere litt på musikken også. Jeg er ingen kjenner, så det kan jo godt tenkes at ting låt bra når de startet opp en gang på 1870-tallet, men dette var en kjedelig konsert. Synd at noen glemte å fortelle vokalisten om senvirkningene av LSD.

Jaga Jazzist
Norges gøyeste korps er alltid til å regne med. Konserten var fin den, men i bakteppet lusker det problemer. Jaga har i det siste vært plaget av at folk slutter, og jommen slutter ikke de som skulle erstatte dem som slutta også. Nå har de som først slutta blitt overtalt til å vente litt med å slutte. Just when i thought that I was out, they pull me back in!

DumDum Boys
Hyggelig å se at også håndverkerstanden får lov til å være med på festival. DumDum Boys har gjort comeback over det ganske land denne sommeren, men dårlig musikk blir ikke noe bedre av å vente i 20 år. Da Prepple slo til med en stage dive var noen så smarte at de slo til og stjal mikrofonen hans. Desverre hadde han en i reserve.

Knutsen og Ludvigsen
Med Bergen All Stars på laget sørget alles favoritt-trøndere for en fantastisk start på Øyas siste dag. Ironifri sone, barne-TV på syre og topp stemning for både store og små. Knutsen og Ludvigsen for president! Han derre Bård Ylvisåker er forresten helt til å spise opp. Jazz og blues.

Susanna And The Magical Orchestra
Disse to sjarmørtrollene kan man jo ikke la være å elske. Mens Susanna er søt og stille, er Morten Qvenild like opprømt som en guttepjokk på selveste julaften og 17. mai på én gang. Dette var faktisk skikkelig fint. Dessuten var de utvilsomt festivalens sakteste band.

Darkside Of The Force
Darkside Of The Force ble introdusert som særdeles mørk og skitten hip hop. Norske hip hop-ere har en tendens til å være unge, kjepphøye og ustyrlige gutter. Gutta i Darkside Of The Force hadde sneket inn sin helt private zen-guru bak et par congas i hjørnet. Kjekt å ha med noen til å holde litt igjen hvis man blir for ivrig, lissom. Forresten var det flaks at musikken var så mørk, så slapp vi å se hvor skitten den var.

KILLL
Å, du slette tid. Dette var voldsomme saker; hardt, massivt og brutalt, men det ble litt kjedelig i lengden, altså. Vi fikk tiden til å gå med å fantasere om hvordan Erlend Mokkelbost ville fungert som sprettball. KILLL fikk forresten sendt hjem alle festivalgjengere med epilepsi.

Hurra Torpedo
Det må være gøy å være del av en vennegjeng som finner på så mange sprell hele tiden. Synd at det ikke er like gøy for alle oss andre. Først ble vi lei av musikken. Så ble vi lei av all fjasinga mellom låtene. Så gikk vi hjem. Kristoffer hadde bursdag, da - det var koselig.

Marit Larsen
Går det an å bli søtere enn Marit Larsen? Jeg bare spør. Marion Ravn, ta deg ei bolle. Vi koste skjorta av oss med sol, sommer og sukkersøt countrypop. Det var bare litt dumt at bandmedlemmene hadde glemt at det ikke alltid handler om å spille mest og høyest. Og hvis du leser dette, Marit: Bob Dylan er ikke noe godt forbilde når det kommer til traktering av munnspill.

Kieran Hebden + Steve Reid
I utgangspunktet har jeg stor sans for Kieran Hebden, bedre kjent som Four Tet. Denne konserten var imidlertid en stor nedtur. Hvorfor han hadde tatt med seg Høggern fra Vazelina Bilopphøggers på trommer har jeg problemer med å forstå. Kom alene neste gang, da. Pliis.

Yoko Ono
Jeg sier meg enig med VG om at dette var en dårlig konsert, men et flott fredsbudskap. Når avisen videre påstar at det ikke hjelper uansett hvor mye man har vært gift med John Lennon er jeg ikke enig lenger. Dessuten fikk vi jo en gratis lommelykt. Takk skal du ha, Yoko. Du bør forresten ta med deg en sufflør neste gang - det ser så uproft ut å stå på scenen med jukselapp i hånden.

Silver
“Only boring people gets bored” sa rockeguttane i Silver. Touché.

Beck
Beck hadde tatt på seg Odd Nordstoga-kostymet sitt og scoret dermed en del lette sjarmørpoeng. Dessuten spilte han en skikkelig bra konsert med dokketeater og danseglade perkusjonister, til tross for at ryktene skal ha det til at han er skrekkelig syk. Selv fungerte jeg som gardintrapp for en festivalglad jente under store deler av konserten; litt slitsomt, men det er trivelig å kunne være til nytte.

Dette er selvsagt ikke alle bandene som spilte på Øyafestivalen i år, men dessverre er jeg bare en mann og klarte følgelig ikke å få med meg alt som skjedde. Hvis noen der ute fikk med seg andre konserter enn de som er nevnt over setter jeg pris på om kommentarfunksjonen brukes for alt den er verdt.