Først og fremst er dette en gledens dag, solen skinner! Men: De fleste har vel fått med seg debatten om ytringsfrihet etter at den danske avisen Jyllands-Posten, og senere også norske Magazinet, trykket 12 karikaturer av muslimenes store profet Muhammed. Dette er en debatt som et så viktig organ som engledensdag.com selvsagt ikke kan la gå uforstyrret forbi. Det er mange sider og synspunkter i saken, og her kommer altså mitt.

Ytringsfriheten har ekstremt gode kår i Norge. Det har sammenheng med at vi ser på oss selv som et land med store demokratiske og humanistiske tradisjoner, og derfor ønsker å fronte den allmenne rett til meningsutviksling. Men ytringsfriheten har sine begrensninger. I norsk lov er den avskåret ved ytringer som er blasfemiske, rasistiske, ærekrenkende eller der taushetsbelagt informasjon offentliggjøres. Av disse er det om noen bare rasismeparagrafen som kan sies å bli praktisert i noen grad. Den siste store blasfemirettssaken foregikk i 1933, da Arnulf Øverland ble frikjent for gudsbespottelse i sitt essay Kristendommen, den tiende landeplage. Konservative kristne har i tiden etter dette rast mot det de har oppfattet som blasfemi, f.eks. i forbindelse med den hylende morsomme Monty Python-produksjonen Life of Brian på 70-tallet. Imidlertid har man etterhvert innfunnet seg med at det norske samfunnet har en svært høy terskel for å dømme noen for blasfemi.

Det samme gjelder rasisme. Leder for Hvit Valgallianse, Jack Erik Kjuus, ble i sin tid dømt for dette, på grunnlag av at han konkret oppfordret til fysiske handlinger som sterilisering av adoptivbarn og krav om tvangsabort hos gravide utlendinger. Å mene det var altså lovlig, men å oppfordre til disse handlingene ble tolket til å være straffbart. Antirasistisk senters anmeldelse av Vigrid-leder Tore Tvedt ble henlagt av politiet, da disse ikke fant forholdet straffbart. Tvedt uttalte blant at: ”…J ødene er hovedfienden, de har drept vårt folk, de er ondskapsfulle mordere. De er ikke mennesker, de er parasitter som skal renskes ut.”

Ytringsfriheten begrunnes i grunnlovens paragraf 100 i ”Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse”. Av disse er det særlig det siste argumentet som virker uangripelig. For hverken sannhetssøken eller demokrati kan sies å styrkes av at Tvedt får komme med sine angrep på jøder. Og i humanistisk tradisjon er det vanlig å vurdere individets evne til selvstendig tenkning og opinionsdannelse så høyt at det samlede resultatet av alles ”frie meningsdannelse” er fremskritt og en bedre verden. Det er også en sikkerhetsventil for å unngå totalitet og meningsenretting, slik man har erfaring med bl.a. fra diktaturiske regimer, der ytringsfriheten ikke har spesielt gode kår.

Advokat og intellektuell Abid Q.Raja har gått hardt ut mot publiseringen av Muhammed-karikaturene, og bl.a. kalt det ”misbruk av ytringsfriheten” og beskyldt redaktør Vebjørn Selbekk for å bedrive ”selektiv ytringsfrihet” – fordi han aldri ville ha trykket slike tegninger av Jesus. I mine øyne er dette meningsløse beskyldninger. Såfremt man anser offentliggjøringen av tegningene som lovlige, hvilket alle som har uttalt seg offentlig i Norge ser ut til å gjøre, kan man ikke angripe en meningsmotstander for å framføre sine ytringer. Jeg er naturligvis enig med Raja i at tegningene er forferdelig tåpelige, og skulle gjerne sett at Selbakk beklaget trykkingen. Men når religionsviter Oddbjørn Leirvik mener at Selbakk må ta ansvar for å rive ned tilliten mellom norske muslimer og kristne, så skyter han på feil hest. Dette er konsekvensene av ytringsfriheten, mine herrer! Dersom man skal forsvare en liberal ytringsfrihet, må man også verne om de håpløse, krenkende og støtende ytringene. Det er paradoksalt når det politisk korrekte miljøet står på barrikadene for ytringsfriheten, og kritiserer brukerne av dem. Det virker ofte som de ikke har tenkt på at den kan brukes av grupper som har radikalt forskjellig synspunkt fra dem selv – ja, den kan jo selvsagt benyttes av personer som selv ikke er så varme forsvarere av ytringsfriheten.

Er det en ting Spiderman har lært oss, så er det følgende: ”With great power, comes great responsibility”. Med en så stor tilgang til ytringsfrihet som vi har i Norge, kan det være betimelig å stille seg spørsmålet om vi egentlig er i stand til å ta vare på den. I dag har redaktør i Jyllands-Posten gått ut og sagt at motstanderne av ytringsfriheten har vunnet saken om Muhammed-tegningene, fordi han forsto i ettertid at det var uansvarlig å trykke tegningene og derfor måtte beklage dem. Dette hadde blant annet sammenheng med reaksjonene fra arabiske land, med bl.a. boikott av danske varer, som igjen visstnok har ført til at 100 ansatte ved Arla-meieriene på Jylland måtte sies opp. Sannheten er snarere at Jyste har vært en svært dårlig forsvarer av ytringsfriheten, ja, han har sågar vist hvordan lite gjennomtenkte og i utgangspunkte tvilsomme ytringer (dette ble jo gjort først og fremst fordi det ikke er lov i Shia-Islam) kan rokke ytringsfrihetens eget fundament. Slike opptredener gjør det jo nødvendig å tenke gjennom om det er verdt å forsvare en slik frihet.

Selv om en del av reaksjonene, som oppfordringene til å angripe danske mål, flaggbrenning og voldstrusler, er helt uanstendige og må fordømmes på det sterkeste, mener jeg at akkurat boikott av danske varer er en forståelig reaksjon. Det danske (og norske) samfunn må ta ansvaret for at disse ytringene forekommer, ettersom våre lover tillater det. At majoriteten av befolkningen er har et annerledes syn enn det som fremkommer på disse tegningene, må man naturligvis forsøke å kommunisere, men likefullt ligger ansvaret for tegningenes legitimitet i maktapparatet.

Det er ikke slik at ”all ytringsfrihet er absolutt” som den danske statsministeren sa i sin nyttårstale. Naturligvis skal vi ha stor frihet til ytring i dette landet, men vi også være villige til å ta konsekvensene av den. Det er derfor den også i dag har sine begrensninger, og jeg tror kanskje vi ville ha godt av å innskrenket disse grensene litt til. Da ville vi muligens slippe de aller mest infantile og respektløse utfall, som ikke er egnet til annet enn å støte og krenke. Dersom man i sin iver etter å forsvare humanismen tillater alt i ytringsfrihetens navn, vil man miste av syne enda viktigere aspekter i denne tradisjonen; som menneskets anstendighet og verdighet. Det tror jeg er en skjebne for menneskeheten som er langt verre enn å innskrenke ytringsfriheten en smule. Så får vi heller ofre noen jødehatske opprop på vår vei.