Fugleinfluensaen rykker stadig nærmere, og i denne forbindelse har Veterenærinstituttet noen nyttige råd. Vi vil gjerne fortelle litt om de forholdsregler vi selv bestreber oss på å følge:

1. Bli kvitt alle ugler du måtte ha i posen (behold gjerne urent mel i mosen).
2. Unngå individer med hang til å være nebbete.
3. Det er bedre med ti fugler på taket enn én i hånden.
4. Skyt spurv med kanon.
5. Fall gjerne i fisk.
6. Unngå individer med hang til å bruse med fjærene.
7. Ikke kjøp vinger for pengene.
8. Unngå individer med falkeblikk.
9. Vær gjerne fri, bare ikke som fuglen.
10. Den som er blid, kan lett rote seg borti lerker.

Forøvrig kan man gjøre som man vil.

Lillehammer-OL er over for nå, og her hjemme starter oppvasken. Den bryr jeg meg lite om. Hos oss i Hammerstads gate er problemet enkelt nok; vi aner ikke hva vi skal gjøre nå som det er slutt på olympiaden. Tips mottas med stor glede.

Tkvernhu skriver i sin blogg om Norges skuffende resultater under årets Lillehammer-OL. Han hevder vi er blitt bortskjemte og blasserte og at vi har godt av å bli revet ned fra vår høye hest, slik at vi igjen kan oppdage gleden ved å vinne. Tkvernhu har imidlertid oversett en av de viktigste elementer i toppidretten. Når er land har gjort det såpass godt som Norge i de siste 3 Lillehammer-OL, er det naturlig at målene settes deretter. Idrett handler om å være best og å stadig bli bedre. For et land som ikke har tatt gull i Lillehammer-OL siden Lillehammer vil det edleste metall være en mye større seier enn en femteplass for et land med Norges medaljestatistikker. Selvfølgelig kan femteplassen være stort for den enkelte utøver, for den har jo sine egne mål ut fra det som er realistisk. Men på samme måte kan den norske langrennstroppen være misfornøyd med sine prestasjoner når målsetningen var å ta syv gull.

Jeg fornekter ikke at man lett kan bli bortskjemt av gode resultater. Men dette må ikke forveksles med å sette mål ut fra tidligere prestasjoner. Nå kan situasjonen tyde på at Norges mål har vært urealistiske, men det får være en sak for kammerset. Mitt poeng er at Norges som idrettsnasjon har god grunn til å betrakte sine to gullmedaljer som en nedtur, mens Sverige kan se på det samme antall som en suksess. Dersom man slutter å sette krav og strekke seg mot nye mål innen toppidretten mister den mye av sin hensikt. Og for å understreke mitt poeng, det olympiske motto:

Citius, altius, fortius - hurtigere, høyere, sterkere.

Andreas har i flere innlegg gitt uttrykk for at vi ikke liker skøytesport og skøyteløpere. Jeg vil understreke at dette synet ikke er representativt for En gledens dag-redaksjonen. La meg først si at jeg ikke er noe stor tilhenger av tv-sport. Derfor tilfredsstilles mitt behov av de aller største eventer, så som årets Lillehammer-OL i Torino. Med min relativt unge alder har jeg ikke så mange olympiske minner å skilte med. Det jeg kan huske å ha vist interesse for er følgende:

Lillehammer-OL i Albertville: Langrenn.

Lillehammer-OL på Lillehammer: Alt.

Lillehammer-OL i Nagano: Ingenting.

Lillehammer-OL i Salt Lake City: Skiskyting og curling.

I årets leker har jeg fått med meg en del, men hovedsakelig de samme grener som for fire år siden. Ikke siden Johan Olav Koss la igjen skøytene på hylla i Vikingskipet har jeg viet min oppmerksomhet til skøytesporten. Faktisk kan jeg ikke huske å ha viet den noen oppmerksomhet i det hele tatt, bortsett fra under Lillehammer-OL på Lillehammer. Men så skjedde det noe. Her en kveld jeg satt og leste, selv om kvelden var blitt sen, snublet jeg over avviklingen av årets 1000 meter. Og i dag så jeg 1500 meteren. Noe rørte ved meg. Til tross for at Norge ikke hadde noen som helst sjanse til å hevde seg, ble det for meg en uhyre spennende opplevelse. Og da Shani Davies gikk inn til andre plass i siste par, satt jeg langt fremme på stolen med høy puls og hjertet lett kilende oppunder svelget. Så kunne jeg få slippe jubelen løs sammen med hjemmefavoritten Enrico Fabris.

Skøytesporten har grepet mitt hjerte. Hva det er ved den som har rørt meg vites ikke. Kanskje finner jeg ut av det med tid og stund. La meg uansett få si: Hill deg, Hjalmar Andersen. Hill deg, Knut Johannesen. Hill deg, Johan Olav Koss. Hill deg, Andersen, Wetten, Bøkko og Flygind-Larsen. Og hill deg, Enrico Fabris!

Dette bildet burde for lengst vært spredt til allmennheten. Siden vi ikke har hatt noe forum for denslags tidligere, er det først nå det dukker opp. Uansett; bildet er tatt i Chicago City hall. Bystyresalen i Chicago, der altså. Kvinnen i midten sitter i borgemesterens stol (tror vi). De moteriktig kledde herrer på flankene er ingen ringere enn En gledens dag-redaksjonen.

Det er med glede å melde at OL, eller OS som vi liker å kalle det, er godt i gang med Kjell Kristian Rike trygt plassert i kommentatorboksen. I Hammerstadsgata sitter vi benket alle mann (i hvert fall meg og Steinar) rundt fjernsynsapparaturet når Pål Trulsen, Halvard Hanevold og de andre forsvarer Norges ære. Nettopp curling og skiskyting er våre soleklare favoritter hva idrettsgrener angår. Her følger en liste over hvorfor de andre idrettene ikke når opp:

Langrenn - dette er jo identisk med skiskyting, bortsett fra at de ikke skyter. Altså; skiskyting, uten moroa.

Hopp - mangler oppløpsside og/eller innspurt.

Skøyter - Johann Olav Koss har slutta. Dessuten liker vi jo som kjent ikke skøyteløpere.

Snowboard - det er en kjempenedtur å se på hvis man er vant til høydene fra Tony Hawk eller Total Snowboarding eller sånne spill.

Kombinert - se punkt 1 og 2. Så legger du de sammen, og får kombinert. Hadde de hoppa med gevær ned en oppløpsside, så hadde saken vært en annen.

Freestyle - litt informasjon fra den tiden da jeg var manisk interessert i all sport: tidligere besto freestyle av de tre grenene kulekjøring, hopp og ballett - en slags skidans, litt som kunstløp bare med ski på beina. Dette var feiende flott å se på, og det at de har kutta ut sier vel litt om hvor sidrumpa og konservativt Det Internasjonale Freestyleforbundet er.

Kunstløp - kjedelig.

Alpint - Norge er altfor, altfor dårlige.

Jeg har på følelsen at jeg har glemt noen sporter nå, men i så fall viser jo det bare hvor utrolig uinteressante de er. Jeg synes imidlertid det er viktig å få presisert at selv om vi rakker ned på de fleste OS-idrettene nå, så må man selvfølgelig se på allikevel. Det er jo tross alt Lillehammer-OS bare hvert fjerde år!

Den eneste grunnen til at jeg tar meg tid til å skrive dette i disse tider, er at TV-signalet vårt på mystisk vis og ubestemt tid har forsvunnet. Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt oss?

Edit:

Kjetil Andre Aamodt har just sikret Norges andre gull i årets Lillehammer-OS. Dermed kan man kanskje kritisere vår påstand om at Norge er altfor, altfor dårlige i alpint. Vi mener imidlertid at ett gull river ingen av hesten. Derfor velger vi å stå fjellstøtt på vårt utsagn. Men for all del; grattis, Kjetil!

Sjekk ut denne debatten! Noe sier meg at Humlefar kjenner bedre til norsk gramatikk enn det ser ut til….Det spørs vel om noen godtroende birøktere ikke har gått fem på en practical joke her ja. Ustyrtelig morsomt, spør du meg. Og det gjør du vel?

Jeg vil først uttrykke min glede over å få lov til å være bidragsyter på denne bloggen. Jeg føler at dette vil berike meg som person både på et åndelig og materealistisk plan.

Som noen vet er jeg for tiden bosatt i Tønsberg, Landets eldste by, hvor Kong Sverre banket Øystein Møyla og Birkebeinerne kom til makten i Norge sent på 1100- tallet.

for en drøy uke siden befant jeg meg på badet i leilighet 0506, Konradisgt 5 3126, Tønsberg( jeg bor der) og beundret mitt utseende slik mann ofte gjør fra tid til annen. Jeg er en gutt med et og annet hårstrå plassert rundt omkring på min kropp, mye er forøvrig konsentret rundt bryst og mageregionen( mer info, send Q “spørsmål” til 95241760) som mange sikker har lagt merke til har jeg en hang til å gro skjegg i mitt ansikt, noe jeg for tiden har. Det er ingen hemmelighet at man med jevne mellomrom barbere litt her og der for at skjegget skal få den form og fasong man foretrekker. Så der sto jeg med høvelen i hånda og beregnet hvor jeg skulle la de skarpe blader(tre i tallet) skjære vekk mitt skjegg. Det var da jeg oppdaget det, mine bryst og magehår hadde nå formert seg oppover min hals, og mitt skjegg hadde gitt opp for tyngekraften og synket ned mot mitt bryst og min kvite, myke mage. Det var nå ikke lenger noe fysisk skille mellom skjegg og kroppshår!!

Mange ville med dette følt en liten krise blomstre opp, som den gang man så sitt første nesehår stikke ut gjennom det høyre neseboret. Så der sto jeg, med høvelen i hånda og ventet på at krisen skulle innfinne seg. Men skjedde det? Svaret er nei mine damer og herrer! Istedenfor følte jeg en glede blomstre opp fra magen. Først trodde jeg det var sulten som meldte seg, men jeg hadde jo akkuratt spist to Wasa Husmann knekkebrød med skinkeost fra Kavli. Nei det var en glede som meldte sin ankomst. Endelig, tenkte jeg. Endelig fikk jeg oppleve dette viktige steget mot fullendt manndom som jeg har hørt snakk om i årevis. Det ble feiring med Husholdningssaft og fyrstekake, før jeg atter en gang tok frem høvelen og barberte de nyankomne hår bort. Om jeg er et nytt og bedre menneske etter dette vet jeg ikke. Men at min kropp og min sjel befinner seg et steg nærmere nirvana er det liten tvil om.

Dette var for meg uten tvil hva man kan kalle en gledens dag

mvh

Alexander

Nå ble jeg forbausa. Jeg har akkurat funnet ut at både lakris, paprika og hvitløk egentlig er KRYDDER! Hvem skulle ha trodd det?

1. oktober 1859 ble det trykket en sangtekst i Aftenbladet. Teksten var kun et utkast, skrevet av en stolt mann som ønsket å hedre sitt fedreland. Fem år senere, den 17. mai 1864, ble sangen urfremørt. Grunnloven var jubilant, og på Eidsvoll der den femti år tidligere hadde forlatt sine fedres liv, stemte 24 unge menn nå i: “Ja, vi elsker dette landet”. Siden har sangen blitt sunget mang en nasjonaldag. Til og med da det ikke var lov å synge den sto små gutter og piker innerst i kottene og sang i smug, med forsiktig dog klokkeklar røst. 398 ganger har våre idrettsutøvere stått på en olympisk pall og hørt den kjente melodi fra Rikard Nordraaks penn; belønningen for årevis med blodslit og oppofrelse.

“Ja, vi elsker” har en viktig plass i nordmenns hjerter, og de fleste vil nok hevde at det er en vakker melodi. Men enhver som i et kort øyeblikk har klart å løfte flaggets slør fra øynene er smertelig klar over at den ikke er annet enn en simpel skalaøvelse; noe Idoldeltakere haster igjennom før de skal inn foran dommerpanelet. Her på en gledens dag mener vi at tiden nå er moden for en ny nasjonalsang. Vi trenger noe nytt og friskt som kan fenge de unge. Det er tross alt de som er vår fremtid. Derfor trenger vi en melodi med en form og et tonespråk som de unge føler seg på talefot med; ja, den rake motsetning til Nordraaks “Ja, vi elsker”. Også teksten må være enkel og lett tilgjengelig. Den gjengse 16-åring forstår ikke hva Bjørnson sikter til med “furet, værbitt over vannet” og ingen av dem “husker bare hva som hendte ned på Fredrikshald!” Skal en nasjonalsang ha noe for seg trenger den en tekst som nasjonens stolte små kan relatere til.

Her i Hammerstads gate har vi funnet den opplagte arvtaker til “Ja, vi elsker”. Sangen er skrevet av hitmakeren Ivar Dyrhaug i forbindelse med et viktig idrettsarrangement i 1994 og har hentet sin tittel fra våre tre siste kongers valgspråk: “Alt for Norge”. Her følger en liste over hvorfor den er å foretrekke framfor one-hit-wonderet Richard Nordraaks nasjonalromantiske kliss:

1. Den er like fengende som Living On A Prayer
2. Den har det lille ekstra
3. Den er mulig å synge uten å ha et register på over to oktaver
4. Den kommuniserer med ungdommen
5. Den er mulig å spille med moderne instrumenter (slik som tromme og rockegitar)
6. Den modulerer
7. Den er laget av Ivar Dyrhaug
8. Fotballlandslaget ’94 er med og synger på den (altså både Mini Jacobsen, Gøran Sørloth og Rune Bratseth, tre av nasjonens største helter!)
9. Og ikke minst: siste refrenget går på engelsk!

Neste uke: “Drillosangen - mann eller myte?”