Kjære alle trofaste og tilfeldige lesere. Etter en periode i tenkeboksen har vi kommet frem til at vi ikke lenger har kapasitet til å oppdatere En gledens dag på en fast og jevnlig basis.

150 innlegg har det blitt i løpet av drøyt to år. Det har vært gildt, men som det står i skriften: alt har en ende. Vi avslutter med å presentere redaksjonens egne favorittinnlegg fra våre år på Internett:

• Alt for de unge
• Ja, Vi elsker nasjonalsanger
• En gledens sag
• Et gledens lag
• OL is over, If you want it, OL is over, No-o-o-w. So this is OL, And what have you done, Another year’s over, A new one just begun
• Verdens rareste dyr
• Kjeldsberg/Hætta - Løgnere eller bare lite utholdende?
• En gledens dag - alltid foran. Aldri bak
• Salmer ved veis ende
• Musikaldagen
• Det er typisk norsk å være først
• Tid for Grand Prix
• Kees Verkerk Holiday

Med dette takker vi for nå; og vi regner med at Internett skal klare seg like bra uten oss. En gledens dag vil være tilgjengelig en god stund fremover til glede for nye og gamle lesere, men dette blir altså siste gang dere hører fra oss.

Hilsen
Andreas, Alexander og Steinar

Kjære leser. Nyt denne dagen. En lignende sjanse vil vi ikke få før den 29. februar 2012.

Husk også at skuddårsdagen er den eneste dagen hvor kvinner kan fri til sin kjære. Om han svarer nei må han punge ut med tolv par hansker som skal skjule at frøkenen mangler forlovelsesring.

Den svenske avisen Expressen bringer i dag nyheten om at kronprinsesse Victoria lider av prosopagnosia, ansiktsblindhet for menigmann. Prosopagnosia er en lidelse som medfører manglende evne til å gjenkjenne ansikter. Den som ønsker å vite mer om lidelsen bør besøke The Prosopagnosia Research Center.

Siden vi bærer på en viss bekymring om at En gledens dag-skribent Andreas er ansiktsblind er dette naturlig nok et viktig tema for oss. Derfor setter vi stor pris på at den svenske tronarvingen nå har lagt prosopagnosia til listen over skavanker hun ønsker å fronte.

På forskning.no mener de at så mange som 2 prosent av befolkningen har problemer med å gjenkjenne ansikter. Det er jo en god slump, og det skulle også bety at det finnes ansiktsblinde blant En gledens dags lesere. Derfor anbefaler vi disse testene fra The Prosopagnosia Research Center. 

Det er et voldsomt mas om amerikanske presidenter i disse dager - både tidligere, nåværende og kommende. Mens den norske presse har valgt å fokusere på det kommende valget vil jeg, i likhet med professor Ole O. Moen, ta en titt tilbake på de tidligere presidenter. Det skal nemlig handle om President William Henry Harrison. Harrison ville i dag fylt 235 år dersom han fremdeles var i live. Det er han desverre ikke, og det er nettopp det som er tema for dette innlegget.

Harrison ble født 9. februar 1773 i Charles City County, Virginia. Som ung mann var han en ivrig indianerjeger før han i 1798 forlot militæret og gikk inn i politikken. I løpet av få år var han blitt guvernør i Indiana og med stor suksess fikk han igjen utløp for sitt hat mot urbefolkningen.

Fra jobben som guvernør bar det videre oppover politikkens bønnestengel (med et lite comeback i militæret under krigen mot britene i perioden 1812-1814) og i 1836 prøvde han seg som presidentkandidat for Whig-partiet. Det gikk ikke så bra, men han fikk en ny sjanse i 1940 og da gikk alt så meget bedre.

Når Amerika får en ny president tas denne i ed på trappene foran kongressbygningen. Nå for tiden skjer dette den 20. januar, men i 1841 fant Inauguration Day (som det heter på gamlespråket) sted den 4. mars - en dag som har skrevet seg inn i de meterologiske historiebøkene som særdeles ufyselig.

For en amerikansk president er det greit å vise at man har litt krutt i tønna. Derfor unngår man å bruke både hatt og stokk og frakk på Inauguration Day, samme hvor kaldt det måtte være. For William Harrison var det viktig å ta vare på sitt rykte som en knallhard indianerslakter. Videre hadde han under valgkampen fått mye tyn fra sine politiske motstandere fordi han forlot militæret før kampen mot britene var avsluttet. Derfor var det meget viktig at han nå fremsto som en real hardhaus.

Men for Harrison var det ikke nok å trappe opp uten yttertøy i det forferdelige ruskeværet. I tillegg holdt han den lengste innsettelsestalen i amerikansk historie, og dette til tross for at hans venn og partikamerat Daniel Webster hadde gjort sitt ytterste for å skjære ned på lengden. Deretter fulgte den tradisjonelle paraden nedover Pennsylvania Avenue til Det hvite hus. De hadde ikke biler den gang så dette måtte skje til hest.

Og så gikk det som det måtte gå. Den ferske presidenten ble forkjølet og pådro seg etterhvert en lei lungebetennelse. Ikke nok med at de manglet biler i 1841 - de manglet også skikkelige leger. Nøyaktig en måned etter at han var blitt innsatt døde derfor William H. Harrison, 68 år gammel. Harrison fikk ikke uttrettet stort som president, men han fikk satt en rekke rekorder. Han ble den første døde sittende president i USA, han er med god margin den president som har sittet kortest tid ved roret, frem til Ronald Regan var han den eldste mann til å bli valgt til president og den dag i dag har han fremdeles rekorden for lengste innsettelsestale. Jeg antar at de fleste kommende presidenter har lært av Harrisons feil, så denne rekorden vil han nok beholde i all fremtid.

Kilder: Wikipedia, Det hvite hus

Vi har tidligere fortalt dere om verdens ti rareste dyr. Kritikere vil kanskje mene at det kun er de 10 rareste dyrene En gledens dag kjenner til, noe som selvsagt gjør det til en nokså mangelfull liste. Men se, den diskusjonen er en annen sak.

Wired presenterer på sine nettsider en liste over de ti beste utdødde dyrene. Det er morsomt, men skremmende, så la oss være enige om at det er godt de alle er døde. Min personlige favoritt:

Aepyornis maximus
Description: The elephant bird stood taller than a basketball hoop, and you could make more than 40 omelets from one of its foot-long eggs. Brunch!
Last seen: In the 16th century. Couldn’t adjust to the Gregorian calendar.

Den pågående valgkampen i USA følges nøye av pressen her hjemme i gamlelandet. Det er nok flere forhold som har bidratt til at årets valg får så meget med oppmerksomhet. En faktor er den stadig økende misnøyen med den sittende president og kravet om en redningsmann som kan få de frie og modiges hjem tilbake på rett spor. For det andre er det slik at uansett hvem som går av med seieren vil den neste presidenten på en eller annen måte være den første. Altså, den første afroamerikanske president, den første kvinnelige, den eldste eller den første bassgitarspillende. Med litt flaks kan vi sågar ende opp med Chuck Norris som forsvarsminister, men se det er en annen sak.

En gledens dag har så langt valgt å være nøytrale, men nå mener vi det er på tide at vi går ut og gir vår støtte til den beste kandidaten, nemlig republikaneren Mitt Romney. Forklaringen er enkel: Mitt Romney har tidligere vært sjef for Lillehammer-OL i Salt Lake City. Oppmerksomme lyttere vil huske korrupsjonsskandalene rundt OL i 2002. Dette kombinert med store underskudd resulterte i at direktør Frank Joklik måtte ta sin hatt, sin stokk og sine briller og gå. Det var da han kom på banen; de olympiske lekers frelser, Mitt Romney. Han snudde underskudd til overskudd og sørget for at OL ble en knakende suksess.

Har man først vært sjef for et OL blir De forente stater for en søndagstur å regne. Derfor er det hevet over enhver tvil at Romney er det beste valget. I morgen er det supertirsdag; amerikanere i et knippe utvalgte stater, gjør deres plikt. God bless America.

Neste uke: “Gerhard Heiberg - vår tids Abraham Lincoln?”

I et tidligere innlegg her på Internettet kom jeg i skade for å nevne at en av Nederlands offisielle festdager har navnet Kees Verkerk Holiday. I innleggets kommentatorspor (som det jo heter) ble jeg bedt om å greie ut om denne dagen. Dette er mitt svar.

Nyere forskning viser nemlig at Kees Verkerk Holiday ikke eksisterer - i hvert fall ikke i Nederland (det er mulig at de feirer Verkerkdagen i Nederlandsk Guyana, men dette har forskning foreløpig ikke lyktes å få klarhet i). Dette er jo en politisk skandale, og En gledens dag tar selvsagt til orde for at 28.oktober heretter skal bli offisiell helligdag i Nederland under navnet Kees Verkerk Holiday. Datoen er naturligvis ikke tilfeldig valgt; Verkerk ble født på denne dagen i ´42 (uttales toogførr). I tillegg tror vi at det er ideelt at dagen kun er fire dager etter FN-dagen; på denne måten kan feiringen av FN-dagen gli naturlig over i feiringen av en av nasjonens store helter, slik at det hele kan utarte seg til en slags utagerende festival i fredens og skøytesportens tegn. På selveste den 28. bør Nederland arrangere en felles utflukt til Hamresanden camping utenfor Kristiansand, slik at landets ungdom får mulighet til å møte legenden i levende live.

Det mange kanskje ikke er klar over, er nemlig at Kees Verkerk den dag i dag driver campingplass på det norske sørland sammen med sin kone. Her nyter han livets glade dager og har lagt skøytene på hylla til fordel for golfklubba. Det har gått riktig bra; han kan sågar fortelle at han har slått hole-in-one to ganger på en bane i La Manga, der han forøvrig har sommerhuset sitt.

Kees Verkerk er definitivt en mann som spiller på flere strenger; han står ofte for den musikalske underholdningen på kafé Lanternen, som selvfølgelig bør være obligatorisk å besøke for nederlenderne. Det skader heller ikke om vi nordmenn tar turen innom om vi er i området, for der sitter Verkerk og spiller på stueorgelet til glede for de aller fleste. Her er han:

Ifølge denne artikkelen trakterer han også både trompet og trekkspill. Vi synes det er uforståelig at denne multikunstneren ikke er beæret med sin egen dag i sitt kjære Nederland.

På denne dag fyller En gledens dag to år. Tradisjonen tro feirer vi fødselsdagen med å gi dere en liten oppsummering av året som gikk. Her i kronologisk rekkefølge:

1. En gledens dag - alltid foran. Aldri bak
   Moteredaktør Andreas startet fjoråret med en oppdagelsesreise til Glasgow. Der fikk han øynene opp for refleksvesten, og spådde at 2007 ville bli refleksvestens år. I retrospekt ser vi at våre spådommer slo feil, men vi nekter å gi oss: 2008 blir det store refleksåret her i gamlelandet.
2. Dyr som ligner på grønnsaker
   I februar forsøkte jeg meg som humorist ved å sammeligne dyr og grønnsaker. Jeg er desverre ingen humorist og fikk tyn fra vår leser Evergood i kommentarfeltet. Likevel velger jeg å holde fast på at sikkorisalaten er menneskets beste venn.
3. Salmer ved veis ende
   Her gir Andreas gode råd til musikkvalg for den som skal ta avskjed med sine kjente og kjære. Vi har en jevn strøm av besøkende som søker etter salmer til begravelse, og vi anser derfor denne guiden for å være en knakende suksess.
4. Musikaldagen
   I mai slo vi et slag for at musikalen skulle få sin helt egen dag - i likhet med storheter som FN, Gro, barna og Kees Verkerk. Vi foreslo at feiringen skulle finne sted på dagen etter FN-dagen. Desverre viste det seg at dette var samme dag som den internasjonale Machiavelli-dagen, og dermed falt det hele litt i fisk. I 2008 skal det bli andre boller.
5. XXL hjelper deg med ustyrlige barn
   Fra sommermånedene tar vi med en liten godbit fra reklameavisenes verden. Ikke mye å gjøre noe stort nummer av, men artig lell.
6. Det er typisk norsk å være først
   Etter tre måneder i eksil fikk En gledens dag nytt utseende og ny giv i oktober. Alexander skrev i anledning FN-dagen sin hyllest til Trygve Lie og den norske oppdagelsestrang.
7. Ingrid Schulerud, samt myter om franske dronninger
   Med tiden har vi blitt svært glade i å skrive innlegg i folkeopplysningens ånd. I dette innlegget greier vi ut om historien bak utsagnet “La dem spise kake”.
8. En mann og et foster
   Andreas prøver seg som biolog. Et spennende og lærerikt innlegg, men lesere med svak mage bør ligge unna.
9. En gledens dags julebordkurs (del 1)
   I tre deler hjalp vi våre lesere til et vellykket julebord. Nå er det selvsagt en stund til neste gang, men jo tidligere du forbereder deg jo bedre blir julebordet. Les og lær.
10. Tid for Grand Prix
    Vi avslutter vår lille kavalkade med Andreas meget grundige innlegg om Kees Verkerk og kuriosa fra Grand Prix-historien.

Om du mener vi har glemt et innlegg fra året som gikk er det bare å gi beskjed i kommentarfeltet. Vi ser frem til et nytt og spennende år med alle våre lesere der ute.

LEGO-klossen feirer i dag 50 år. Vi gratulerer.

LEGO ble oppfunnet av den danske leketøysprodusenten Ole Kirk Christiansen, og selve LEGO-navnet er en sammenslåing av de to ordene “leg” og “godt”, altså lek godt.  Mer historie kan du lese her.

I the US of A feirer de i dag National Handwriting Day, altså den nasjonale håndskriftdagen. Det er ingen grunn til at vi her i gamlelandet skal sitte på gjerdet. Jeg oppforder derfor alle lesere til å ta frem penn og papir og skrible i vei av hjertens lyst.

Det er Writing Instrument Manufacturers Association som har dratt i gang feiringen, og på denne noe sparsommelige nettsiden heter det blant annet:

Handwriting allows us to be artists and individuals during a time when we often use computers, faxes and e-mail to communicate. Fonts are the same no matter what computer you use or how you use it. Fonts lack a personal touch. Handwriting can add intimacy to a letter and reveal details about the writer’s personality. Throughout history, handwritten documents have sparked love affairs, started wars, established peace, freed slaves, created movements and declared independence.

Vi mistenker at dette kun er et påfunn for å bremse et (uten at jeg har noen tall å vise til) stadig synkende salg av penner – et salgstriks vi kjenner godt fra historien. For eksempel ble den godt innarbeidede Thanksgiving Day i sin tid innført av The All American Turkey Association etter at en forskningsrapport om helseskader relatert til konsum av kalkunkjøtt sendte salget av nevnte fugl til bunns.

Og selvsagt er det ironisk at jeg skriver dette innlegget på min datamaskin.

[Via Digital Inspiration]